Morgenstund har …
Morgenstund har gull i munn. Eller en myk start, i nærmest bokstavelig talt stand. Aller helst skulle jeg gjerne ha sovet til klokka ringte, men når dét ikke skjedde var det likevel en godt start på dagen.
Før tida
Jeg så på klokka. 05.14. Ikke sjans for at dette skulle gå én time og seks minutter til. Jeg måtte opp et ærend.
Vel tilbake i hengekøya hadde jeg vanskelig for å finne søvnen igjen. Det begynte å lysne, det var en snau time til vekkerklokka egentlig skulle ringe og alt i meg fortalte at det var morgen. Morgenstund har i slike stunder et lite sukk i munn’.
Jeg er et A-menneske, så det er på ingen måte krise å våkne så tidlig. Problemet ligger liksom heller i det at jeg har mistet en hel og viktig time av den totale nattesøvnen. Jeg planla jo ikke for å våkne så lenge før vekkerklokka. Men, når det likevel skjedde? Etter tjue minutter tok jeg på meg brillene og la meg til å lese.
Morgenstund har …
Jeg hadde knapt fått summet meg før en pote dunket lett på myggnettingen over hengekøya. Rasmus, jo! Han hadde øyensynlig fått med seg at matmor hadde fått øynene opp for dagen, og var klar for litt kos. En tidlig morgenstund som har med en kjælen katt er helt i orden for meg.
Vanligvis ligger Rasmus store deler av natta i hengekøya sammen med meg. Denne natta hadde han imidlertid hatt viktigere ting fore, men da han først kom fikk han liksom ikke gitt tilstrekkelig med uttrykk for hvor høyt han satte mitt selskap en tidlig morgen.
Det skulle males og det skulle koses og det skulle kløs og det skulle purres. Hvem tenker vel på at klokka knapt har bikket seks om morra’n da? Når man har en så søt liten venn som setter alt inn på å få klemt inn en liten kosestund en tidlig morgenstund, før dagen starter for ramme alvor?
En liten pause gjør alltid godt. Noe som bryter av i hverdagen.
Les mer HER
Rasmus hadde i alle fall meg solgt, og på sitt enkle vis gjorde han dagen til noe ekstra. En liten venn som er glad i en og gir dagen slik en myk og god start; hvem kan vel unngå å bli glad da? Mon tro om ikke han gav litt ekstra krefter til å stå på potetjordet halv åtte for å ta opp det som siden skulle bli middagen? Ofte skal det ikke mer til, enn en litt myk og god start.
Og, da kvelden kom og jeg skulle legge meg igjen, så kom en liten pote. «Mjau?»
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
