I shall say this only once

Kjære alle menn! Nå må dere, for én gang skyld, følge nøye med, for I shall say this only once, men… Dere har rett! Og kjære alle kvinner? Jeg beklager å måtte si det, men han har rett!

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg det forrige uke, for da hadde det kanskje vært litt mer medlidenhet å høste nå, men som man reder ligger man. Da husbonden var gjennom det samme i begynnelsen av forrige uke, tenkte jeg bare at han var som mannfolk flest, og syntes ikke så synd på ham som jeg antakelig burde ha gjort. Det angrer jeg på nå.

Ja, for nå er det nemlig min tur, og slike manneforkjølelser er absolutt ikke til å spøke med! Forkjølelsen har gått fra husbonden, via veslebonden og nå til meg, og jeg er helt sikker på at jeg er mye sykere enn det husbonden var som førstemann ut. Hallo! Denne forkjølelsen har jo passert to mannfolk på veien, noe som gjør den til sånn cirka 200 % manneforkjølelse, og den har ganske sikkert mutert på veien også!

Det er snørr og det er feber og O Bli Hos Meg som øresus. Det er dårlig stelt! Bihulene er tette, neseblodet fosser og den eneste nyanse av farge jeg har i ansiktet, er det røde feltet under nesa, der snørra renner ut. Ellers ser det ut til at jeg har tryna i arsenikkdåsa til Marie Antoinette, og jeg tror jeg ser et spøkelse hver eneste gang jeg passerer et speil! Vi har mange speil.

Men, er det noen som synes synd på meg da, tror dere? Døden nær som jeg er? Neida! Er det noen som serverer saft og ukeblader og tørr Marie-kjeks? Niks! Er det min egen skyld? Ja. Derfor har jeg tatt ansvar selv, og sørget for å ha et par trøstere på Messenger, og å syte litt i sosiale medier. Det er jo så mange omsorgsfulle mennesker, virtuelle klemmer og hjerteikoner der ute, at man kan jo føle seg ivaretatt av mindre. Tusen takk for at dere bryr dere om meg likevel, når jeg først har satt meg i denne situasjonen. Fininger, altså!

Men, jeg valgte ikke selv å bli forkjøla, da. Det tvang seg liksom på! Mest i form av en toåring, egentlig, som fikk en voldsom trang til litt ekstra mammakos da bassesluskene kom snikende på. (Hvordan han klarte å presse inn litt ekstra mammakos er forøvrig meg en gåte, for veslebonden er kar som vet å påberope seg eiendomsrettighetene sine når det kommer til mamma’n hans, men han klarte det, han.) Husbonden er jo frisk igjen for lengst! I hverfall fra forkjølelsen. Han sliter jo litt med den prolapsen sin om dagen, og jeg tenker at det var da fryktelig dårlig timing? For nå har jeg jo lært! Jeg har jo selv et par leie prolapser som setter seg i tide og aller helst utide, og da er det jo kjekt med litt kjærlighet? Det fungerer jo helst slik, at gir man så får man, men når jeg allerede er så himla nesten død-sjuk, så får jeg jo ikke gitt – og da kan jeg heller ikke få neste gang det blir min tur. Ja, for det blir jo en neste gang! Det gjør det alltid, selv om en mammas favorittuttrykk er at «det blir ingen neste gang» og bla, bla, bla.

Jeg får visst bare lide videre i et lite hav av snørr, med håret til alle kanter og O Bli Hos meg på repeat i øregangene. Feberen har i det minste gått ned siden i går, så det er jo mulig at jeg kommer meg gjennom dette? Kanskje? Men, manneforkjølelser er faktisk så ille som mannfolka skal ha det til. Den skal de ha. Han har rett. (Søren, altså!)

Og, skal vi komplettere ydmykelsen, kan vi også godt hæsjtægge med #denfølelsen, når batteriet på «voksentempen» er flatt, og batteriet på ungenes ikke er det. God bedring-ønsker og liksom-blomster kan legges i kommentarfeltet under, eller på Facebook-siden til Hverdagen på Fjellborg. Såfremt jeg overlever dagen, lover jeg å komme tilbake i morgen, og da med noe litt mer matnyttig innhold enn dagens eder og galle, syt og snørr.
Over og ut fra husmora.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?