Forstyrrende høne med lampeledning
Det er en sak jeg bare må få ut av systemet. På forhånd ber jeg om forlatelse, for det du her skal få se er så forstyrrende at det er vanskelig å finne ord. Men jeg må!
En lang prosess
Før det jeg forteller hva som er så forstyrrende, skal du få litt lett bakgrunnsinformasjon:
Fjellborg er jo under renovasjon. Det tas i etapper, ute og inne om hverandre, slik at det påvirker hverdagslivet minst mulig. Det er et stort prosjekt, og det å skulle bo i et oppussingskaos over flere år? Nei takk.
Inne er vi ferdig med kjøkken, TV-stue og en halv gang. Den andre halvparten til sistnevnte er ikke bygget ennå, men vi kommer dit.
Det at oppussingen er et pågående prosjekt gjør også at siste hånd på det allerede ferdigstilte verket lar vente litt på seg. Jeg er åpenbart en tålmodig sjel når det kommer til interiør, for jeg venter heller et år ekstra for å få alt på stell, framfor å spikre opp bilder og hint og annet og deretter ombestemme meg. Skulle det bildet heller vært der? Funket det egentlig med den stilen jeg jobbet mot?
På lampejakt
Uansett, da, så har vi konkludert med at vi trenger litt mer lys i TV-stua. For, mens husbonden ser på TV, holder jeg meg mest til å lytte. Jeg sitter så å si alltid med et håndarbeide om kveldene, eller også leser jeg i stedet.
Vi har med andre ord forskjellig behov for lys.
Derfor hender det at jeg fra tid til annen sitter og saumfarer verdensveven for lamper. Og, i det siste har jeg spesifisert «lampe» ytterligere og søker nå etter «tivolilampe». Jeg har noen krav til denne lampa også, men det samme kan det være for det videre.
Et forstyrrende freak show
Jeg satt her en kveld og tastet «tivolilampe» inn i søkeruta. Scrollet meg gjennom hva som fantes der ute, og kom ikke mange treffene til høyre før jeg satte kaffen i halsen og avbrøt husbonden mitt i hans Macgyver.
«Se på det her! Verden! Jeg vil aaav!»
Ja, det er bare å beklage. Det hele er så forstyrrende at når du først har sett det, så er det vanskelig å glemme.
Men tivolilampe? Det må være noen som forsøker å selge inn elendigheta som tivoliets freak show det, da!
Apropos forstyrrende freak show:
Husker du DENNE?
Dårlig stil og i-landsproblem
Og dét er greit; ikke alle kan ha samme stil. Noen liker børstet stål og andre hvitskurt tre. Sånn er det bare. Og den vasen jeg syns er kjempelekker kan det jo være at venninnene mine fniser av i smug, men dette …
Et eller annet sted har det, antakelig i temmelig psykedeliske omgivelser, sittet et eller annet selverklært geni og designet det mest forstyrrende som er å få kjøpt med lampeledning på. Fullstendig høy og ovenpå av noe barna mine absolutt ikke får snuse på verken nå eller når de har passert myndighetsalder med dobbel margin. Jeg finner ingen annen løsning.
Og jeg kan klore meg i øynene og rive håret av i store tuster, og du kan kalle det et i-landsproblem og hælle måne. Men er det egentlig bare det? Et i-landsproblem?
Forstyrrende ræl!
Hvor mange ganger har jeg ikke gått i butikken og undret meg over alt rælet. Og mye kan vi sikkert si om de som kjøper ei sånn mildt forstyrrende «tivolilampe», eller i alle fall stilen deres. Men! Det forunderlige er jo ikke alt hva folk kjøper, men alt det noen tenker at andre vil kjøpe! Er det rart kloden drukner i søppel?
«Jammen den var jo litt kul, da!» Kan hende syns du det, men det er langt fra «litt kul» til å kjøpe og sette i huset.
Hvor mye ræl skal det være mulig å produsere for en billig penge og få ut på markedet uten at noen stopper opp og lurer på om det nå egentlig er så lurt?
Det snakkes – med rette – om tekstilindustrien og hvilket miljøproblem den er, men det er jammen i meg mye annet som hadde hatt godt av en tur under lupen også.
Jeg er kjip
«Ha litt humor, da!» «Ikke vær så kjip!» Men jeg er kjip, jeg.
For all del, så skal en hver få omgi seg med det han eller hun selv ønsker, men vi har for mye ting her på jorda! Stadig pøses det på med mer. Og det er liksom greit? Second hand-markedet flyter jo over av ting. Også snart ei forstyrrende høne med lampe i rattata fordi noen bare skulle ha med en «litt morsom gave».
Forstyrrende, men jeg ler
Kjip eller ikke, så er det uansett største problemet mitt det at jeg ikke klarer å fjerne dette greiene for mitt indre øye. Det er som etset på netthinnen lik som tanken om at noen faktisk har kommet på ideen om å lage noe sånt. Det er over min fatteevne, noe så sjukt forstyrrende.
Jeg tar meg selv i å le også, altså, men hva annet skal man gjøre? Jeg gjør jo det samme når jeg ellers i livet stilles ovenfor litt bisarre situasjoner jeg ikke helt vet hvordan jeg skal møte.
Og, hvordan møter man egentlig ei liksom-utstoppa høne med en 30 watts opp der bak?
Spør du meg, så spør jeg deg.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
