Ny kunnskap

I helga sendte husbonden meg på kurs. Etter det sitter jeg igjen med masse ny kunnskap, fine opplevelser og en solid plan for neste vår her på Fjellborg!

Du skal på kurs

Fredag morgen begynte som de aller fleste fredagsmorgener. Inneklemt fridag til tross, så var vi oppe og i gang til vanlig tid. Ungene lekte og jeg satt og tømte en siste kaffekopp før jeg skulle i gang med båtpuss. Helga var satt av til å få tunejolla vår klar for sesongen, og jeg hadde ingen andre planer da husbonden ringte presis klokka 8. Samtalen gikk omtrent som dette:

«Du skal på kurs i helga!» forkynte husbonden, nesten før han hadde sagt hei.
«Ja vel? Hva har du funnet på nå?»
«Du skal lære deg å bygge skigard.»
«Skigard? Har det rabla for deg?»

Én gang, i fjor sommer, sa jeg vel noe sånt som at «det skulle vært morsomt å være med på» da det var satt opp et kurs i nærheten. Ny kunnskap er alltid morsomt, men så var det jo dette med tida. Helt alvorlig ment var det vel heller ikke, for hva skal vi med en skigard, liksom? I mitt hode var jo det noe som hørte gamle hus og hytter til. Uansett, hvordan hadde husbonden kommet fram til at jeg nå plutselig skulle på kurs?

Moro med ny kunnskap, vel?

Det hadde ikke rabla. Ikke helt. Da husbonden ringte, var han hos en av samarbeidspartnerne sine gjennom Fagtrapp Østfold, og det viste seg at det var denne samarbeidspartneren som var instruktør på det kurset jeg nå skulle sendes på. Det hadde blitt en ledig plass av tolv, og den hadde de to nå funnet ut at skulle bli min.

«Det blir moro med litt ny kunnskap, vel?» ivret husbonden. «Så kan du gjerde inn frukthagen etterpå. Helt selv!»

Aha. Så det var der det lå. Dette er i grunnen en lang historie, men vi kan ta kortversjonen: I fjor vår bestemte husbonden oss (!) for at vi skulle grave vekk en nypehekk som har skjermet potetjordet vårt. «Når vi først har en gravemaskin her», som han sa. Jeg insisterte på en erstatning for hekken, og det kunne han garantere for.

Uten å sette noen i et dårlig lys her, men noen erstatning er enda ikke på plass. Og nå sendte han altså frua på skigardbyggekurs. Beleilig.

Hvem lærer seg sånt?

Bestefar var mer skeptisk, da husbonden hadde han på tråden for å låne ei god øks han visste at bestefar hadde liggende. «Du ske væra forsektig med å gi te ho e’ øks», men øksa fikk jeg låne.

Vi vet jo alle sammen hva som kan skje når jeg får ei øks i hende. Det er såpass at jeg faktisk har forbud mot å bruke den slags verktøy uten tilsyn av voksne. Men, som det siste jeg gjorde før jeg dro, pakket jeg med meg øks og førstehjelpsskrin, dobbeltsjekket at direktenummeret til Skadepoliklinikken fortsatt lå lagret og la i vei. Klar for første kursdag, ny kunnskap og hardt, fysisk arbeid.

Vet du det ikke?

Bli oppdatert HER

Jeg skal innrømme at jeg hadde noen sommerfugler i magen. Hvem dukker opp på kurs for å lære seg å bygge skigard? Antakelig en haug med gubber født mellom 1945 og 1955 også meg, jente (1987). Trodde jeg.

Okei, så var jeg nok blant de tre yngste, men det var en ganske sammensatt forsamling hva både kjønn og alder (og bosted, ikke minst) angikk som satt forventningsfulle rundt et bord da jeg ankom Trøgstad Bygdemuseum hvor kurset skulle holdes. Det syns jeg var kult! Og enda kulere: Vi var liksom hverandres like, med mer eller mindre felles bakgrunn og interessefelt.

Ny kunnskap gjennom samarbeid og spørsmål

Det kan jeg jo si med det samme, at helga ble utrolig trivelig! Ikke bare tilegnet vi oss masse ny kunnskap, men måten vi gjorde det på var også veldig givende. Å bygge skigard er til dels ganske hardt, fysisk arbeide, det er teknikker som er litt vanskelige å få dreisen på, selve utseendet og en hel del andre ting som skal på plass. Å mestre dette gjennom samarbeid med mennesker man aldri før har sett var veldig bra!

Du legger deg litt ekstra i selen da, selv om du er sliten. Selv om det er dritvanskelig og du egentlig bare vil pælme ski og henker på kirkegården (som lå rett ved) i pur frustrasjon og i et anfall av heteslag når sola står på akkurat der garden skal stå.

Også blir du ikke så sta. I alle fall gjør ikke jeg det når jeg skal lære nye ting. Jeg har innsett det, når jeg som voksen skal tilegne meg ny kunnskap, at jeg er ikke verdensmester. Jeg har brukt det som en bevisst taktikk i birøkten, og jeg bestemte meg også kjapt for å ta det med meg på skigardbyggekurs: Alle spørsmål skal stilles!

Risikoen for at folk tror jeg er tungnem får jeg heller bare ta. Skal jeg først bruke tid på å lære meg noe, så får jeg gjøre det skikkelig. Da må jeg forstå, og for å forstå må jeg stille spørsmål. Selv de enkleste, dummeste. I omtrent alle tilfeller viser det seg at flere har lurt på det samme uansett.

Men også her kom gruppedynamikken til glede, for alle satt vi med ulik bakgrunn for å gripe an «problemet». Sammen diskuterte vi, spurte hverandre til råds, avlastet, hjalp og hva enn som måtte til. Resultatet ble ganske bra, og antakelig stående på et museum for ganske lang tid. Det er jo ikke verst, bare det?

Å bygge en skigard

Selve kurset begynte med en kjapp innføring i skigard. Hva det er, hva den består av, tradisjoner, navn og utrykk. Deretter var det bare å gyve løs og lage skier; altså kløyve ved à 3-4 meter lengde. Til dette brukte vi øks og kiler (og et voldsomt konkurranseinstinkt; vi arbeidet i grupper à fire).

Når vi hadde nok skier til å komme i gang, begynte vi å bygge selve skigarden. Samtidig var det bare å suge til seg all ny kunnskap som en svamp, for her var læringskurven bratt. Vi måtte sette opp staurpar og binde opp det som kalles for alt mulig rart. Hekkjer het det i Trøgstad, henker er nok en mer naturlig uttale her vi bor, mens det andre steder i landet har helt andre navn. Uansett er det en forholdsvis tynn og smidig grankvist det er snakk om, som binder staurparene (stør, som jeg sier, men også kjent som staur og stævvr; med tolv kursdeltakere hadde vi antakelig minst fire uttaler) sammen og holder skiene oppe.

Skiene skulle legges i vifteformasjoner, og det krevde en del av oss å få det til. Vi arbeidet tross alt med skier, kløyvd med øks, og fra trær med både kvist og naturlig vridning. Glem brettekanter og regelmessigheter. For min del lå det omtrent vel så mye ny kunnskap i det som i selve skigardsbyggingen.

Ny kunnskap og skigard

Det var hardt arbeid. Selve kløyvingen var faktisk det enkleste, selv om man kanskje skulle tro det motsatte. Å tvinne henker var nok det som fikk de fleste av oss mest andpustne både mentalt og fysisk! De skulle tvinnes i hver sin retning, annen hver gang i et åttetall. Da slår det krøll på seg for mer enn henka, for å si det sånn! Men, den som gir seg er en dritt og vi knakk koden til slutt på logikken i det. Nevene, derimot, de er et eget kapittel i dag.

Skigard ble det, med hjørneskjøt og det hele. Alle fire på gruppa var enig i at det ble et flott førstegangsprosjekt og at innsatsen for å få det til hadde vært god.

Jeg sitter igjen med masse ny kunnskap, flere erfaringer rikere og en nyoppdaget fascinasjon for gjerder. Jepp. Ho har jeg blitt, som sitter lørdag kveld og leser om «Gjerder før og nå». Send hjelp. Neida, men det handler igjen om det å faktisk investere litt tid når man skal tilegne seg ny kunnskap. Da får man gjøre det skikkelig! Av alle læresetninger jeg fikk med meg fra høgskolen i sin tid, så var det nok denne om «know how og know why» som festet seg mest.

Nå blir det skigard

Jeg har endret mening. Nå blir det skigard rundt frukthagen her. Hvorvidt det passer inn eller ikke spiller ingen rolle. Jeg har lært å bygge det, og da skal det bygges. «Det har jeg fått til», jo, jeg har lyst til å kunne si det. Også er det som jeg leste i denne Gjerder før og nå, at å ha en skigard i dag viser om ikke annet at man vet å sette pris på gamle håndverkstradisjoner! Og jeg syns det er litt fint å vite at dette kan jeg. Jeg har lært å bygge en skigard og får være en knøttliten del av å ta tradisjonen videre.

Selvsagt er det langt fra å ha lært til å være god, men med øvelse blir man bedre. I helga har jeg tilegnet meg ny kunnskap, og den skal jeg selvsagt bruke! Neste år. Nå er det altfor mye sevje i grana til å skaffe virke nok til en skigard, men i vinter skal jeg ut i skauen. Jeg har lært hva jeg skal finne, og jeg skal på jakt. Skulle du imidlertid ha noen gamle hesjestaur liggende og støve ned, så nøl endelig ikke med å ta kontakt.

Nå har jeg sagt det høyt også, og det forplikter jo, så siste ord om skigard er ikke sagt her på Hverdagen på Fjellborg. Konklusjonen for nå får i alle fall bli at dette var bælmoro, og jeg er glad for at husbonden bestemte seg for å sende kona på kurs. Det er gøy å få prøve seg på noe helt nytt og å innse at man får til mer enn man kanskje tror.

Og skulle du lure, så kan jeg fortelle at førstehjelpsskrinet lå urørt i skyggen hele helga.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg