Godt at fjellet finnes

Selv vi som bor på landet trenger litt fri innimellom. Da er det godt at fjellet finnes. Det kan i grunnen sammenliknes med en god natts søvn.

Fullstendig ro

Til vanlig lever vi et ganske stille og rolig liv. Vel er det hektisk i perioder hos oss som hos andre, men vi har en livsstil som nok skåner oss fra en god del likevel.

Vi har én fritidsaktivitet hver, og den har vi attpåtil klart å samkjøre til den samme dagen i uka. Mens husbonden og ungene er på speideren, er jeg på korøvelse.

Fordi jeg er hjemme, står middagen allerede ferdig på bordet når de andre kommer hjem og ettermiddagene behøver ikke brukes til å diskutere hvem som skal vaske gulv og hvem som skal vaske klær. Enkelte vil kanskje finne på å kritisere oss for å være i fastlåst i et tradisjonelt kjønnsrollemønster, men det funker for oss.

Er det enkle livet på landet egentlig så enkelt?

Les noen tanker HER

Ikke minst er vi unntatt ytre lydforurensning. En og annen bil kjører selvsagt forbi, men hovedregelen er stillhet. Den er kun avbrutt av de lydene som hører hjemme på landet; et hanegal, traktorer som arbeider, ei ku som rauter, fuglekvitter, …

Men, til tross for at det i det store og hele er temmelig rolig hjemme, så blir også vi tatt av hverdagen. Da er det godt at fjellet finnes!

Godt at fjellet finnes

Som barn tilbragte jeg aldri spesielt mye tid i fjellet. Likevel har jeg fått et dypt og nært forhold til det i voksen alder, og det er til fjellet jeg lengter når hverdagen hjemme forsvinner litt som skauen kan gjøre det for bare trær.

Når jeg trenger å restarte systemet litt, rett og slett, da er det godt at fjellet finnes.

Ja, for om det er rolig hjemme – og det er det jo – så er fjellet enda mer rolig. Jeg liker rolig.

Der skauen gir meg alle de små, daglige avbrekkene i hverdagen hjemme, så gir fjellet meg en form for dypere hvile. Litt som en middagslur sammenliknet med en god natts søvn, liksom.

En real omstart

Det er godt at fjellet finnes, og det skjer noe med meg i det jeg nærmer meg tregrensa. Uansett hvilket nivå av stress og mengde bekymringer jeg måtte ha hatt da jeg dro hjemmefra, så er det som om alt legger seg på plass i det jeg kommer til fjells.

Skuldrene senker seg, pusten trekkes fra det dypeste i magen og jeg kjenner umiddelbar lykke. Ja, lykke, rett og slett.

Behovet for å være en del av den øvrige verden går fra forholdsvis lite til totalt fraværende. Mobiltelefonen brukes kun til å forevige noen få, utvalgte øyeblikk jeg ønsker å ha håndfaste bevis for at faktisk har eksistert. Musikk, nyheter, sosiale medier; det meste forekommer meg ellers totalt uinteressant.

Jeg bare er.

Og det er her det interessante skjer! For når jeg etter noen dager reiser hjem fra fjellet, så tar jeg med meg den sinnstilstanden jeg hadde der. Jeg har rett og slett fått en real omstart!

Godt at fjellet finnes

Det er forresten kanskje det som er selve definisjonen på ferie? Ferie er jo for de fleste mennesker å roe ned.

Når jeg har en såpass velsignet fredelig hverdag med et relativt rolig tempo til vanlig, så trekker det liksom i meg å finne ytterligere ro når jeg skal koble helt av. Det handler jo om utgangspunktet, ikke sant?

Å få komme opp i høyden. Få alt der hjemme litt på avstand slik at løsningene kan finne de problemene som måtte være og å hente fram igjen den roen jeg egentlig har som en grunnsten inni meg. Det gjør så godt!

Og det handler ikke om at hverdagen her hjemme ikke passer meg, for jeg ville ikke hatt den anderledes. Likevel er det godt at fjellet finnes, for dets natur liksom understreker det som er min. Det som er mine verdier og som jeg setter så høyt i egen hverdag. Fred. Ro.

Jeg er ingen øy

Ja, for jeg kommer i hverdagen ikke unna det faktum at jeg ikke er en øy. Jeg kan synse og mene og prøve så hardt jeg vil å unngå det, men i hverdagen innhenter verden der ute meg.

Jeg må forholde meg til det som forventes av meg: Foreldremøter, invitasjoner til ulike sosiale evenementer, en viss oversikt over hva som skjer i verden, renter og dyrtid. Sånn er det å være voksen.

Jeg kan velge å takke ja eller nei til det meste, men alle har vel før eller siden kjent på presset fra enten den ene eller den andre kanten. Ja, for ikke å snakke om fra en selv.

Etter en tid kommer det gjerne til et punkt hvor jeg føler meg overveldet. La meg være i fred! Det skyldes nok både helseutfordringene mine og personligheten, men fjellet har uansett en slags langtidseffekt på dette punktet:

Jeg blir ingen øy uten veiforbindelse, for det kan ingen være, men det er som om avstanden til fastlandet blir litt drøyere. At alt det som river og sliter i meg og gnager på samvittigheten slites av. Jeg står rett og slett litt stødigere etter en tur på fjellet.

Min luksus

Ja, det er godt at fjellet finnes. Husbonden er av samme oppfatning, og jeg gleder meg over å se at ungene deler den med oss.

Inni mellom har det til og med hendt at husbonden og jeg har dratt på fjellet alene.

HER er et tilbakeblikk på en av turene

Nå har vi endelig noen dager her igjen, og selv om været ikke er hva vi kaller for pent, så kunne vi likevel ikke hatt det bedre. Frisk, klar, fjelluft. Prøvelser og mestring hånd i hånd i ulendt og bratt terreng. Frihet til å la tiden være sin egen herre og bare være med.

Hverdagen venter hjemme, men det gjør ingen verdens ting for nå har systemet både fått en omstart og rukket å stabilisere seg. Sinnet er fylt av sanseinntrykk som er lagret i den delen jeg henter mot fra når de tunge dagene kommer og i en annen del har jeg fylt på med smil over gode minner.

Vi har alle vårt. Både av hverdager og av spredte livbøyer å hvile på når det er påkrevet. Jeg har fjellet, og du og du så godt at fjellet finnes!

Hva har du?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg