Husmorferie: Borte bra, men hjemme…
Så var husmorferien over, og jeg er endelig hjemme på Fjellborg igjen. Ja, jeg skriver endelig; borte bra, men hjemme best. Storbylivet er morsomt for en dag eller to, men så begynner jeg å lengte hjem også. Hjem til skauen, fuglesangen og den tomme veien. Fred og ro, grønt gress… Ja, jeg kan holde på en stund.
Dagen i dag startet i en helt annen verden enn den jeg vanligvis våkner opp til. Vi spiste nemlig frokost på kafé! Uraban luksus på beste vis. En nydelig blings, en diger kanelbolle og deilig kaffe – Grünerløkka Bakeri kan sine saker, det er sikkert.
Etter frokost gikk en drøm i oppfyllelse i det vi avla selveste Mathallen en visitt. Et mekka for sansene, med luktene, smakene, øynene… Et spennende sted jeg gjerne besøker igjen; ikke minst for å kunne hente inspirasjon til egne produkter her på Fjellborg. Leverandøren av min absolutte yndlingskaffe, Solberg & Hansen, har dessuten eget utsalg der, og det måtte jo selvsagt bli med en liten pose hjem derfra. Ferskbrent kaffe til meg, og et lite utvalgt te til husbonden. Og du vet du har blitt voksen, når kaffe er souveniren du tar med deg fra storbyen!
Jeg ble dessuten introdusert for en livsfarlig butikk i dag, og det sier jeg, som absolutt ikke er noe kjolemenneske (eller som en venn av meg en gang sa: «Du er mer sånn støvler og kjeledress, du!»). Frøken Dianas Salonger? For et skattekammer av en kjolebutikk! Hadde bestemor hatt et walk-in closet i ungdommen, hadde det vært denne salongen. For noen kjoler! For et utvalg! For en service! For noen flotte frøkner vi ble! Vi snakker stjerner i øya og varme Visa-kort, vi gjør det altså.
Så var det nok et kafébesøk, mer skravling og kaffe, enda mer shopping, og plutselig var det langt på dag. Hverdagen kalte for både vertskap og gjest. Stolt som en hane – nok en gang – kom jeg meg på og av riktig buss til Jernbanetorget (noe jeg egentlig ble ganske god på i den tiden veslebonden var innlagt på Ullevål, men som jeg fortsatt ser som en bragd, siden busser er noe ungene våre ser i pekebøker på samme måte som ungene i Oslo ser griser i tilsvarende bøker), videre inn på Oslo S og spor 17.
Halvannen time senere, kunne jeg stige ut på perrongen hjemme i Sarpsborg, og en liten stund senere ut av bilen og inn i stillheten her hjemme på Fjellborg. Det har vært en fantastisk tur, og jeg har kosa meg skikkelig, men nå er det greit med hverdag igjen også. Det hadde forresten skjedd saker og ting her hjemme på det halvannet døgnet jeg var avgårde også, men det får vi visst se mer på siden. Hverdagen kaller – allerede!
Jeg håper du har en fin dag bak deg også!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
