Hvordan kan et menneskes livsverk bli glemt? Er innholdet i Stor Kokebok utdatert kunnskap eller er det fortsatt relevant i dag?
Tankene vandrer
Det er travle tider på Fjellborg om dagen. Primstaven er snudd, og nå gjelder det å bli klar for vinteren før den er her. Om litt under tre uker skal vi slakte og plutselig er det jul. Det er bare å henge i.
Det gjør jeg også, og mens jeg går der og arbeider med mitt, arbeider tankene med sitt. Etter at jeg hadde en dag i Oslo viet Henriette Schønberg Erken for et par uker siden, har det ikke sjelden vært nettopp fru Schønberg Erken som vandrer gjennom dem.
Gikk du glipp av Oslo-turen min? Du kan lese om den HER
Jeg har, ikke minst, kastet meg over en hel del litteratur i et forsøk på å forstå hennes samtid ytterligere. Så langt er det utelukkende ett spørsmål som jeg stadig stiller meg selv: Er alt dette virkelig utdatert kunnskap?
Utdatert og gammeldags kunnskap
«Kanskje var det hele bortkastet? Historien om den lille lappen med det såre spørsmålet som Sjur Harby fant på Dystingbo da han dokumenterte de gjenværende eiendelene i det som var Henriettes hjem, har gjort sterkt inntrykk.
Er det slik at et menneske kan vie hele sitt liv til en sak og en sterk tro, og så kan det hele slettes med nærmest et pennestrøk i historiebøkene? Rett nok er Henriette Schønberg Erken nevnt i en rekke verker utenom sine egne, men som en etterkommer av hennes generasjon er jeg egentlig forbauset over hvor lite hennes – og hennes samtidiges – arbeid er vektlagt i historien. I alle fall den vi lærte på skolen. Jo mer jeg lærer om bakgrunnen for hennes arbeid, jo mer undrer jeg meg over at dette synes å være utdatert kunnskap. Gammeldags.
Hvordan kan noens livsoppgave bare glemmes? Når livsoppgaven har vært å hjelpe et helt folk til å lage sunn og bedre mat? Oppdra en hel generasjon til å ivareta matsikkerheten i hjemmet og å gjøre hjemmet til en lun og trivelig plass for familien? Vel å merke er det fortsatt mange som husker Henriette Schønberg Erken med selvfølgelighet, slik mange husker Ingrid Espelid Hovig, og vet hvem hun var, men de færreste er i min generasjon. «Henriette-hvem? Aldri hørt om!»
Var det hele bortkastet?
Samtidig sitter det en hel generasjon med husmødre hvor mange av dem nå på sine eldre dager stiller seg selv det samme spørsmålet som Henriette Schønberg Erken angivelig skal ha gjort. «Var det hele bortkastet?» Sorgen over ikke å ha fått utrettet mer med livet enn bare å være husmor. Burde de ikke ha brukt hodet og evnene de tross alt hadde? Fått seg en jobb og bidratt til samfunnet. Vært noe.
Husmoryrket er etter min mening et svært misforstått yrke. Les mitt innlegg i tradwife-debatten HER
Jeg blir så trist. Nesten litt sint. Som om ikke de gjorde mer enn nok! Fordi en generasjon rødstrømper vant fram med sine synspunkter, så ble plutselig en hel generasjons innsats sett på som mindreverdig. Udatert livsform. Utdatert kunnskap. Og la det være sagt: Likestilling er både bra og viktig, men når alle dras under samme kam forsvinner også valgfriheten.
Det er vanskelig å fatte. Særlig etter å ha arbeidet grundig med Stor Kokebok gjennom nesten to år. Den er på ingen måte utdatert kunnskap! Rett nok er ikke alt i en utgave fra 1932 tilpasset hverdagen i 2024, men det er for bagateller å regne. Maten blir da kokt enten man setter den over ilden eller induksjonsplata. «Universalkunnskap», kalte Sjur Harby det for. Jeg tror mannen er inne på noe.
Udatert kunnskap? Virkelig?
Men er det da utdatert kunnskap? Eller er det rett og slett bare vi som samfunn som er utdatert? Som tror at grisen gror i frysedisken på Rema og at poteter kommer ferdigskrellet i porsjonspakninger. At mat er noe som naturlig inneholder en rekke E-stoffer, og at jo raskere, jo bedre.
Det forskes på hvordan vi i framtiden kan ernære oss på insekter samtidig som høner gasses i hjel når de slutter og legge egg. I Stor Kokebok er det så mange oppskrifter med høne at jeg ikke engang har giddet telle. Det er noe som skurrer et sted. Når sist spiste du forresten innmat? Og hva gjør du med eggehvitene når oppskriften bare forlanger plommene?
Høner er en enormt stor uutnyttet ressurs matmessig her til lands, og kanskje et av de beste nyttedyrene vi har i sjølbergingshusholdet. Les mer om temaet HER
Jeg tror ikke skylden først og fremst kan legges på enkeltmennesket. Det er høyere opp i systemet at noe svikter. Det burde i grunnen bekymre oss mer enn det tilsynelatende gjør. Både på system- og individnivå. Det handler om overlevelse. Vi så det så sent som under pandemien. Tro det eller ei, men det er ikke mer enn et par år siden vi hadde inngripende restriksjoner i hverdagen. Glemt det?
Jeg har opplevd at husbonden har kommet tomhendt hjem fra butikken. De hadde ikke bleier. Det var tomt for hvetemel og gjær kunne vi bare glemme. Ganske elementære dagligvarer, egentlig. Noen som husker surdeigsbølgen? I Stor Kokebok er det oppskrifter på både potetgjær og gjær laget på humle. Utdatert kunnskap? Virkelig?
Utdatert kunnskap kan forsvinne
Jeg tror ikke det hele var bortkastet. En del av det som i dag anses som utdatert kunnskap har kan hende ligget litt i dvale, men jeg tror ikke det noensinne blir utdatert. Ikke egentlig. Det arbeidet Henriette Schønberg i sin tid utrettet var i stor grad for å gjøre flere i stand til å dekke primærbehovene i livet. Det kan også i sin tur faktisk sies om husmorskolene. Akkurat om dét, og om Stor Kokebok i den sammenheng, skal jeg ta opp i et innlegg for seg.
Men, jeg ser det i praksis her på Fjellborg etter som jeg høster maten vi dyrker. Du skal få et utmerket eksempel allerede i denne ukas Prosjekt Henriette. Snart skal vi slakte gris. Vi har lært det av de som er født på 30- og 40-tallet. Det er også nesten så langt tilbake vi må for å finne brukbar litteratur om slaktets anvendelse når hele dyret skal tas i bruk.
Hva får vi egentlig ut av et slakt? Er du nysgjerrig, kan du ta en titt HER
Vi lærer det videre til våre barn. Spør du om det ikke er utdatert kunnskap vi gir dem med på livsveien, så vil jeg ta til orde for at det er det på ingen måte. Hvordan verden ser ut når de blir voksne er mer enn jeg tør tenke på etter en avisrunde og en titt på Dagsrevyen. Det er urolige tider. Jeg hører det stadig vekk. Mennesker som deler sine bekymringer, unge som gamle.
Kanskje helst de gamle. De har sett dette før, og jeg tenker som så at til de gamle skal vi lytte. Da er det kanskje ikke så dumt å lytte til Henriette Schønberg Erken heller. De gamle «ideene» var kanskje ikke så håpløse – og utdaterte – tross alt. Og så må vi bare vokte oss vel for at kunnskapen forsvinner før den trengs.
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
