Gi det videre

Å gi det videre, kunnskapen altså, er en viktig drivkraft for å gjøre det vi gjør her på Fjellborg. At ungene skal se hvor maten kommer fra og å erfare at det ikke gjør seg sjøl.

Griseslakt med barn

I dag har det vært slaktedag på Fjellborg. Veslebror på fire og et halvt har for andre gang fått være med på griseslakt, og med litt mer kunnskap om hva som skjer enn i fjor, fant han det svært spennende.

Fortsatt har han ikke fått se selve avlivningen, men han har et veldig avklart forhold til at grisen er gris når han og jeg går inn for å sette oss i trappa mens skuddet faller, og at grisen er mat når vi kommer ut igjen.

Veslekæll, som nylig fylte tolv, er med på hele prosessen. Han er faktisk så dreven blitt at han nå regnes som en aktiv del av arbeidslaget slaktedagen.

Veslebonden på ni og et halvt er ikke fullt så dreven som storebror, men er hjemme og er med. Avlivningen har han tidligere ikke villet se, men i dag overvar han den fra vinduet og av egen vilje uten å gjøre noe større nummer ut av det.

Men, uansett grad av vilje og modenhet til å delta i prosessen, så er det viktig for oss å gi det videre! Gi videre kunnskapen vi har om hvor maten kommer fra og hvordan det går til.

Gi det videre

«Jeg tenkte det var på tide at guttene lærer seg åssen de setter poteter», erklærte han gammel-faffa en forsommerdag han var oppom her for noen år siden. I bilen hadde han en sekk settepoteter og sammen med ungene ble det både potetjorde og poteter.

Jeg har tenkt en del på den episoden der etterpå. Ikke bare for at det ble et hyggelig barndomsminne for ungene her, men for hva som egentlig skjedde. Det var et tilfelle av gi det videre; kunnskap delt fra én generasjon til en annen.

For hva vil egentlig skje, om vi ikke gir det videre? Ikke tar med ungene i det som skjer og ikke lærer dem det vi selv kan? Hvordan og hvorfor kan vi dessuten det vi selv kan?

Det er lett å tenke på potetsetting, prikling av gulrøtter, koking av syltetøy og slakting av gris når jeg skriver om det i denne sammenhengen, men det gjelder i grunnen alt som kreves i en husholdning.

Viktig kunnskap

Jeg har likevel lyst til å dvele litt med det vi selv pusler med. Det er viktig for oss å gi det videre. Ikke slik å forstå at det er et krav at de selv pusler med det samme når de selv blir voksne, men det er i alle fall ikke kunnskap de vil lide under å ha i sekken.

Å vite at maten ikke havner på bordet av seg selv er, etter mitt syn, grunnleggende kunnskap. Vet man hva som ligger bak et måltid av krefter, så er man kanskje mer takknemlig for den maten man har i tillegg til faktisk å spise den.

Matsvinn har vært tema på bloggen opptil flere ganger.

Se blant annet HER

I tillegg er det å få en forståelse og aksept for næringskjeden vi er en del av, et poeng. At å avlive dyr ikke er noe vi gjør for forlystelse og forbruket blott sin skyld.

Også er det jo læren om ikke bare hvorfor, men også hvordan. Jeg ser det, år etter år, at ungene ikke bare syns det er spennende å få være med på slakt. De er også stolte når de mestrer oppgavene de blir gitt, være seg slakt eller annet.

Deres bidrag i prosessen betyr noe, enten de har satt poteta i jorda, skoldet grisen eller hentet egg. Det prater de ofte om selv også, at det er fint at de vet og kan.

Takknemlig for å gi det videre

Men, det kanskje fineste, syns jeg, og som også ligger i tanken om å gi det videre, det er opplevelsen.

Opplevelsen det er å arbeide sammen om og mot noe. Være en del av noe, og å se hva det fører til når man samarbeider.

Få oppleve hva det vil si å arbeide sammen på tvers av generasjoner, dra veksler på hverandres erfaringer og på den måten både lære selv og lære bort. Dét er en fin ting med dager som i dag.

Vi er ekstremt takknemlig for den hjelpen vi får slaktedagen. Det gjør en stor forskjell i arbeidet for vår del, men jeg velger også å tro at det gjør noe for de som hjelper oss også. I alle fall kommer de tilbake år etter år av egen fri vilje. Ofte kommer det nye til også. I år har vi hatt to nykommere med i arbeidslaget, i hver sin generasjon.

Jeg syns det er fint. Nesten litt rørende, faktisk. Og selv om det er rart og tomt etter grisene, og jeg nærmest føler meg som et slakt selv, så er det først og fremst takknemlighet jeg føler på når jeg nå sitter her og puster ut etter dagen.

Takknemlighet for folka i livet vårt, maten på bordet og kunnskapen om hvordan vi får den dit. Og takknemlighet for at vi kan gi det videre.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg