Erfaring med ender

Det har gått noen måneder siden de to Cayuga-endene våre kom til oss. Hvordan går det med dem? Hva er vår erfaring med ender så langt?

Har dere ender?

Kontrastene ute nå til den dagen vi hentet hjem de to Cayuga-endene våre, Arne og Anne, er temmelig stor. Riktignok regner det en hel del om dagen, men det er ikke lenger nullføre, is og slaps slik det var det i vinterferien.

Da de kom til oss, en hustrig februardag, ble de plassert rett i grisebingen. Der var det tørt og varmt, og der bodde også på den tiden Brahma-flokken vår. Planen var at både ender og høns skulle kunne gå sammen både ute og inne.

Vi har fått ender!

Les innlegget HER

Nå skriver vi altså juni. Grisene har for lengst flyttet inn i grisebingen, og følgelig har både høns og ender flyttet ut. Men hvordan har det egentlig gått med Arne, Anne og hønene? Og hvilke erfaringer har vi gjort oss, etter fire måneder med ender?

Æddæ bæddæ

Jeg var jo en anelse skeptisk til hele opplegget med ender fra begynnelsen av. Likevel kan jeg nå, etter en stund, si at anskaffelsen av to ender ikke er noe vi angrer på. Makan til kilde til underholdning skal du lete lenge etter på tunet her, altså!

Vi fikk høre da vi fikk dem at Cayuga-ender er stedbundne. Vår erfaring med disse endene er at det stemmer på en prikk! Ja, eller hageflekk, hadde jeg nær sagt. De bruker mesteparten av dagen til å vagge fram og tilbake mellom flaggstanga og garden hvor Brahma-flokken nå er stasjonert. Der stiller Arne seg som regel opp og peker nebb til hanefar som er bak lås og slå så det ikke er tvil om at det er ene og alene for å irritere at han står der.

Lyst på høns?

HER er alt du må tenke på

Helt hva som er kimen til kampen mellom de to mannfolka har vi ikke fått bragt helt på det rene, men før Brahma-flokken (av helt andre grunner) for en stund ble stengt inne i garden, så vi stadig hanefar spurtende først med andriken hakk i hel. De hadde en fast runde de løp, og det endte alltid med at hanefar løp og gjemte seg i skauen.

Det er forøvrig viktig å presisere at Arne ellers er en rolig og sindig mann. På oss flyr han aldri. Snarere tvert i mot, for vi får aldri lov til å komme for nært. Hit, men ikke lenger.

Vår erfaring med ender

Det er vel egentlig vår erfaring med ender så langt også, at de er fredelige vesener. De holder seg for seg selv og gjør i det hele tatt lite ut av seg. Når de forstår at det er fôringstid kommer de løpende med bena som de reneste sidepropeller, men ellers viser de lite interesse for noe annet enn hverandre.

Det gjør de til gjengjeld så det monner. Det er rent komisk å se på dem, for de går aldri lenger enn en halvmeter fra hverandre. Ja, selv det er forresten ganske stor avstand. Husbonden og jeg har ofte stått og sett på dem og ledd og sagt at «hadde du gått så tett på meg hele dagen, så hadde jeg lappet til deg til slutt». At de orker!

Nå om dagen hender det forresten at vi ser Arne litt alene mens Anne ikke er å finne et eneste sted. Vi mistenker at hun kanskje ligger på egg et sted. Enten det, eller så begynner hun å bli lei av å være vitne til de to mannfolka som står og bruser med fjøra på hver sin side av nettingen.

Til hygge og nytte

Da vi takket ja til å overta to ender, så hadde vi i grunnen ikke så mange tanker om hva vi skulle med dem. Nå, når vi har fått litt erfaring med ender, kan vi si at de er både til hygge og nytte.

For det første syns vi jo at det er veldig trivelig med dyr som tusler fritt rundt på tunet her. Og, at de er artige å se på, har vi jo allerede slått fast. Usedvanlig fascinerende også, forresten, for fargene i fjøra endres med lyset, og de er så vakre! Fra sort til grønn til blå-lilla-skjær.

Dessuten er vår erfaring med ender at de gjør en god jobb med å holde brunsnilene unna. Det har vi jo også merket med Brahma-flokken, men nå som de står i garden er det ikke noen flere sniler av den grunn. Endene holder dem unna.

God erfaring med ender

I så måte vil jeg faktisk anbefale Cayuga-ender. De holder hagen fri for sniler og de stikker heller ikke av. Har de litt vann og dyppe hodet i og selskap i hverandre, later det til at de har alt de trenger her i livet. Vår erfaring med ender, i alle fall denne rasen, er at de er særdeles enkle å holde.

De holder imidlertid skravla gående absolutt hele dagen. Heldigvis er de ikke høylytte, og det er liksom bare fordi jeg vet at det er deres lyd at jeg hører dem. Like fullt går de hele dagen og knatrer og kvekker til hverandre, den ene litt grovere i målet enn den andre. Det er mulig å høre forskjell på dem.

Vår erfaring med ender er, med andre ord, så langt god. Jeg har faktisk blitt litt glad i dem, jeg, Anne og Arne. Selv om jeg i prinsippet er i mot å la husdyrene bli så gamle at de dør av seg selv, så klarer jeg faktisk ikke å se for meg Arne som et saftig andebryst på middagsbordet. Det er vel i og for seg kanskje bekreftelse nok, på at det der med ender kanskje ikke var så dumt likevel?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg