Bonde- og småbrukarlaget - og husmora - Hverdagen på Fjellborg

Jeg er medlem i Norges Bonde- og småbrukarlag. Men hva har jeg egentlig der å gjøre? Og hva gjør du når du får en telefon fra dem samtidig som du selv er på isolat?

«Kunne du tenke deg å …»

Jeg befant meg ett sted midt i mellom en blodtransfusjon og et rotavirus med sondenæring da telefonen min ringte. Det passet i grunnen litt dårlig akkurat da, men var det én ting jeg hadde lært de siste dagene, så var det å besvare telefoner med ukjent nummer. Det var så mye informasjon, og den kom fra alle kanter.

«Ja, god dag, du», hørte jeg i den andre enden. Hva han het enset jeg ikke, men jeg fikk da bekrefret at jeg var den han åpenbart søkte. «Jeg lurte på om du kunne tenke deg å stille til valg i lokalstyret her i Østfold, jeg, for Bonde- og Småbrukarlaget?»

Jaha, så skulle jeg ta stilling til dette også, innimellom retikulocytter og utrivelige tarmbakterier. Hele familien lå jo praktisk talt nede for telling. Likevel tok jeg meg tid til å høre mannen ferdig. Nysgjerrigheten var nemlig vekket. Jeg hadde stått som medlem i Bonde- og småbrukarlaget i knapt et år, og langt mindre rukket å engasjere meg nevneverdig. Hvorfor i alle dager ringte dette mennesket meg med et slikt spørsmål? Det spurte jeg ham da også om:

Ikke engang småbrukar

«Er du helt sikker på at du har ringt rette person nå?» spurte jeg. «Jeg har jo verken gård eller …» Jeg rakk ikke å snakke ferdig engang. For jo, jeg var akkurat den han søkte. Han hadde fått navnet mitt på blokka av en felles bekjent, og hadde fått nyss om Hverdagen på Fjellborg. «En med ditt brennende engasjement for sjølberging, kunnskap og bakgrunn er akkurat det vi trenger!» bedyret han. «Dessuten», fortsatte han, «så har jeg aldri hørt om en Skår det ikke er tak i!» Bam! Du må vokte slektas gode navn og rykte, skal vite!

Har du lest om det som er kanskje min største inspirasjon?
Hva er din sytråd?

«Det er jo absolutt smigrende, dette her», innrømmet jeg, «men for øyeblikket er jeg innlagt på Kalnes sykehus med den yngste av mine tre sønner. Det kunne ikke være mulig med litt betenkningstid?» Det fikk jo være grenser for uhøflig avvisning, ikke sant? Og på daværende tidspunkt visste jeg knapt hvor jeg skulle sove neste natt. Å påta seg et toårig styreverv midt i det hele … Dessuten driver jeg ikke med sånt! Engasjementer hadde jeg følt meg ferdig med noen år, livet krevde nok annet.

Et mulig komplott?

Senere samme kveld nevnte jeg, litt lattermild, telefonsamtalen for husbonden. Han reagerte noe overraskende: «Er det noe å lure på det, da? Så moro, da gitt!» Jeg følte meg nærmest litt overrumplet. Hadde småbrukarlaget og husbonden inngått et komplott her jeg ikke hadde fått med meg? Husbonden stod imidlertid på sitt, for «tenk så lærerikt for deg, da, og så gøy for deg å få ut engasjementet ditt i noe du virkelig brenner for!» «Jammen, har vi tid til det, da?» innvendte jeg. «Prøv!»

Jeg var rimelig sikker på at jeg la to år med dårlig samvittighet for alt jeg ikke strekker til foran meg, men for å gjøre en lang historie kort: Mens jeg selv var innlagt på isolat sammen med en treåring uten blod, men med slange i nesa og fullstendig gjennomtrekk i tarmsystemet, så ble jeg på Østfold Bonde- og Småbrukarlags årsmøte valgt inn i styret for to år som varamedlem. Det der med vara var betingelsen min for å si ja, og enten så går det eller så går det ikke!

Bonde og småbruker

Da sykehusbesøkene ble noen færre og hverdagen litt mer normal, var tiden inne for å delta på mitt første styremøte. Forrige uke deltok jeg på det siste før en liten måned sommerferie; i vår «bransje» er ferie som kjent et ukjent begrep. Og det må jeg si …

Da jeg i fjor vår meldte meg inn, var det på oppfordring fra Norges Birøkterlag. Som matprodusent var det viktig, mente de, at vi viste vår støtte i et av faglagene. For, som de også sa, landbruksoppgjørene påvirker også oss som honningprodusenter. Jeg hadde aldri helt tenkt på meg selv som en matprodusent for annet enn eget middagsbord, men innså jo at de hadde rett.

Husmora #livetpålandet, bonde og småbruker — Husmora – en småbrukar?

Siden jeg følte litt på at Norges Bondelag var for «de store gutta», og Norges Bonde- og småbrukarlag har en politikk som passer godt med mitt eget verdisyn, falt valget på sistnevnte. Jeg fikk tilsendt Bonde og Småbruker, organisasjonens eget medlemsblad, og leste det gjennom. Likevel satt jeg nok fortsatt med en følelse av at «her er du i et selskap du ikke egentlig er invitert til». Du vet, sånn i mangel på gård og allting.

«Jammen jeg trodde dere bodde på gård?» Har du lest historien om Fjellborg?
Les den HER.

Det er flere som meg!

Én ting er å «møte» likesinnede i sosiale medier, slik som Instagram. Jeg følger mange der som får til det utroligste; dyrker, sjauer og står på. Jeg er lar meg imponere og inspirere av dem alle. Likevel, det er noe ganske annet å møte disse tusenkunstnerne som bønder og småbrukere faktisk er, i levende live! Å få se det brenne av engasjemente for norsk mat, levende bygder og sjølberging i øynene deres, beveges av stå på-viljen deres og oppleve det som for meg faktisk har vært litt overraskende: Jeg er faktisk ikke helt på kollisjonskurs med samfunnet. Det er flere der ute som mener det samme som meg!

Og for all del: De meningsfellene finnes på Instagram også, men den gode samtalen med meningsutvekslinger over en kaffekopp kan intet sosialt medium i verden kompensere for. Og det å faktisk føle at jeg – den lille, ubetydelige husmora på Fjellborg – kan være med å bidra i den retningen jeg og vi her på Fjellborg lever, for samfunnet vårt, det finner jeg veldig givende.

Lærerik start

Syns du jeg blir litt vel prosaisk og klisjéaktig nå, så kan jeg godt forstå det, men disse månedene som har gått siden den gråhustrige marsdagen på isolat har vært virkelig lærerike. Jeg har blitt veldig inspirert, og jeg har fått en fornyet stolthet over det vi pusler med her på Fjellborg. Det har forresten bidratt til at det er én ting jeg har gitt opp også, men det blir det for langt et innlegg av om jeg skal fortelle det med det samme. Derfor lar jeg deg leve i spenning til neste gang.

Men én ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg foreløpig ikke angrer på at jeg lot meg «lure» inn i styret til Østfold bonde- og småbrukarlag. Valgnemnda traff meg tross alt i et svakt og uoversiktlig øyeblikk, men kanskje er det nettopp slike øyeblikk som bringer en videre her i livet? Hvem vet. Og det selskapet? Det viste seg å være et bordkort til meg også der, da gitt!