Myrsnipas 17.mai

Tre egne barn i 17.mai-tog med byens flinkeste korps i front, den fineste bygda og de fineste folka. Dette var myrsnipas 17.mai.

Endelig er dagen her

I dag tidlig var det en gutt med smilet som gikk rundt som møtte meg da jeg kom inn på kjøkkenet halv sju. Endelig 17.mai, og det var gutt som hadde gleda seg!

Storebrødrene og pappa var allerede dratt til byen for å gå i speiderparade, men veslebror ville heller starte dagen med mamma og en busstur.

Vi hadde god tid til både å spise frokost og å ta på finklærne. Jeg skal hilse og si at det var en kjekk kar som holdt flagget høyt til værs på vei ut døra! I festdrakten sin, med nikkers og skinnlapp i rompa og stor gutt-sveis.

Den kjekkeste av dem alle, syns jeg, men det synes vel alle mødre i dag? Det er liksom myrsnipas 17.mai så vel som barnas.

Overdose for myrsnipa 17.mai

Vel framme i byen møtte vi storebrødrene, og så var vi klare for barnetog. Det er 17.mais store høydepunkt, og årets ble kanskje det største for alle 17.mai som både var og blir på lang tid.

Veslekæll er stolt syvendeklassing i år, og hadde fått det ærefulle oppdraget med å bære skolefana. Den både jeg, og pappa før meg og bestefar og oldefar før der igjen, har gått bak.

«Der går de, de er jammen ikke mange», sier alle om skolen vår når vi går forbi. Vel, vi er kanskje ikke så mange med våre rundt femti elever, men vi er stolte!

Og i dag var jeg kanskje den stolteste. Myrsnipa, med tre barn i 17.mai-toget. Ja, for ikke bare bar veslekæll fana, men veslebonden gikk også der så stram og flott. Og veslebror, han hang jammen med gjennom hele toget, han også! To 17.mai på forskudd.

Avtalen var at han kunne hoppe av da vi passerte pappa, men før vi kom så langt hadde han fått øya opp for hva 17.mai-tog virkelig er, og han tællæ på med stor iver, vesle pjokken. «Kanskje jeg får du, lov neste år du, da er jeg stor og lang.»

Alle mine tre, bak samme fana til den flotte, flotte skolen vår. Det har skjedd én gang før også, men da var veslebror tre måneder gammel og hang i sele på mammas mage. I år gikk de alle tre selv, og neste år er syvendeklassingen blitt til en åttendeklassing. Sånt kan blir rent for mye for myrsnipa, 17.mai.

Tradisjonen tro

Etter å ha feiret i byen dro vi hjem til bygda og fortsatte festen der. Kan hende er skolen vår liten, men innsatsviljen er enorm og vi hadde en flott feiring på skolen med alt som hører til.

Vi gikk i tog gjennom bygda, og det er kan hende 17.mais vakreste opplevelse. Å høre Norge i rødt, hvitt og blått mellom skaudekte fjellsider, se elva renne forbi der nede mens toget blir lenger og lenger av bygdefolket som hopper inn etter hvor de bor. Det røsker litt i myrsnipas hjerte 17.mai av sånt også; det er den fineste bygda.

Veslekæll bar fana i bygdetoget også, og det skal han ha, at det var en bragd! I mange-og-tjue varmegrader opp og ned bratte bakker, i varme klær og med tung fane. Ikke ett ord om at det var slitsomt heller. Ja, da var mamma’n stolt!

Fullt så stolt var jeg vel ikke der jeg litt etter stod på scena som en av tre i Plutselig-koret, men vi kom oss gjennom som forsangere for allsangen på programmet. Navnet på vårt lille kor kom av at vi ble hanket inn to minutter før opptredenen. Kanskje like greit, så slapp vi å tenke over hvorvidt det var en god idé?

Myrsnipas 17.mai

Etter at alle tradisjoner var holdt i hevd ved skolen, bar det hjemom for å skifte av bunader og varmt tøy. Deretter satte vi kurs for tante og onkel hvor vi var bedt til en hyggelig ettermiddag.

Etter å ha spist oss gode og mette på pølser gikk vi tur til vannet, og med 17° i sjøen gjorde vi noe vi aldri før har gjort på 17.mai: Badet! I alle fall ungene. Jeg stod bare med vann til leggen og angret på at badetøyet lå igjen hjemme.

Det ble en fin avslutning på dagen. I bilen på vei hjem gikk praten livlig ungene i mellom. Latteren avslørte at de var mer slitne enn det kunne høres ut som, men det var slik en hjertelig latter.

For n’te gang denne 17.mai, kom myrsnipa i meg fram: Jeg har de fineste ungene. Den fineste familien også, og jeg har så mye å være takknemlig for. Det er en god tanke en dag hvor grunnloven og friheten feires i en ellers så urolig verden.

Nå er festen over. Siste post på programmet var å fire flagget mens naboen spilte Ja, vi elsker utover jordene. Og igjen … ja, du kan jo gjette. Og på en dag som dette, så er vi vel kanskje alle litt myrsniper?

Gratulerer med dagen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg