Håp – et lys er tent

I dag tenner vi det andre lyset i adventsstaken. Sammen med forrige ukes gledeslys, blir dagens lys tent for håp. Et ord som kan være fylt av både glede og frykt.

Hva er håp?

Jeg har tenkt litt på det, for hva er håp for meg? Jeg er ikke helt ferdigtenkt ennå heller, tror jeg, for håpet favner så bredt. Og om det nå skal være med meg og få skinne over juleforberedelsene denne uka, hva innebærer håpet da?

Jeg kan håpe på så mye: På verdensfred, rettferdige politikere og at all fattigdom skal opphøre. Men nei, jeg tror jeg trenger å gjøre det litt nærere. I alle fall om ikke håpet skal ta motet fra meg. Noen ganger tror jeg en må tillate seg å se smått på det også, for kanskje er ikke det så lite likevel.

Håpet er knyttet til barna

Som mor opplever jeg at mye av mitt eget håp er knyttet til barna mine; at de skal få oppleve godhet, trygghet og en sikker framtid. En selv er det ikke nødvendigvis så nøye med. Ja, jeg vil tro at de fleste foreldre forstår hva jeg mener.

Men, og særlig med julen som bakteppe, undres jeg på om ikke jeg kan gjøre håpet enda nærere? Ja, kanskje kan jeg til og med konkretisere det? For jeg ønsker for barna mine – for min neste – at de skal oppleve godhet. Å bli tatt på alvor. Sett. Det kan jeg så enkelt gjøre noe med!

Ja, det er travle førjulstider, men jeg kan likevel lytte. «Hva ønsker du for dagen i dag?» Å se adventskalenderen sammen og gi en ekstra klem. Jeg kan tilby arbeidsoppgaver for at den som får dem skal føle seg sett og til nytte og ikke bare i veien. Jeg håper jeg klarer å være til stede i de gjøremålene jeg har, og kanskje sette av litt ekstra tid til for også å kunne ha tid til den gode stunden samtidig og likevel …

Når dagen er god

Så er håpet at mine, barna, for de prioriteringene jeg gjorde, kan gå til sengs med en opplevelse av at dagen var god. At deres tilstedeværelse gjorde en god forskjell.

Og jeg; at jeg kan gå til sengs og håpe at disse opplevelsene tas vare på og brukes til noe godt senere. Når livet en kjedelig, stakket stund er i en bølgedal. Når andre trenger en oppmuntring, så har kanskje mine et overskudd å gi av. Mange bekker små, gjør én stor å er det jo noe som heter.

Ja, det håpet vil jeg bære med meg. I en tilstedeværelse. Med glede. Ikke bare her hjemme med mine nærmeste, men også ute i møte med de andre menneskene jeg også velger å dele min tid med i førjulstiden. Ja, for den tiden har jeg valgt å sette av til nettopp dem. Den skal de ubetinget få, også kan mobiltelefonen, logistikkplanlegging og bekymringer få tiden min senere. Mindfulness er jo så i tiden, men er vi gode nok på tilstedeværelse i møte med andre?

Et lys for håp

Jeg tror det er for dette håpet vårt andre lys skal få skinne for uka vi går i møte. Så tror jeg da også at adventstiden kan gi en god anledning til å øve seg i håpet. Ikke å la det kveles av hverdagens alle «må» og «rekke». Verdensfred og det daglige brød til alle mennesker skal vi fortsatt håpe på, men kanskje må vi starte med det som er mulig før vi kan fortsette med det umulige og klare det utrulige.

Må det andre lyset i adventsstaken, lyset for håp, skinne for de små lommene av glede som hverdagen kan være så full av, om man bare tør å håpe og se at de faktisk finnes. Jeg håper også at du har funnet dine lommer i dag, og at uken som kommer blir god. Mon tro hva håp er for deg?

Forrige uke tente vi lyset for glede.

Les teksten fra første advent HER

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg