Bisverm og birøkterfres

Dette er historien om en bisverm og en birøkter på freser’n. Natur mot menneske, dårlig timing og bier med særdeles lav kurs.

Et moralsk ansvar

Det hele begynte med en telefon. Om jeg kunne se til en bisverm litt lenger oppi bygda?

Som birøkter har man et moralsk ansvar i å rydde opp etter seg selv og andre. De færreste setter pris på en bisverm i hagen eller i verste fall i husveggen.

Jeg hadde liten tro på at akkurat denne svermen tilhørte meg, for til det befant den seg litt for langt unna bigården vår. Likevel fikk vi fanget den inn. Husbonden påtok seg oppgaven mens jeg lagde ferdig middagen.

Ja, for tro ikke at slike bisvermer og annet raskt dukker opp når du har en masse ledig plass i kalenderen! Nei, sånt kommer når du egentlig ikke har tid til middag engang.

I karantene

Bisvermen sendte vi videre til en birøkterkollega som hadde anledning til å ta seg av den. Birøkt er nemlig nedtegnet i en egen forskrift, og den sier også noe om hvordan man skal ivareta svermer.

Blant annet skal de stå i egne svermebigårder i en viss periode. Dette kan nærmest sammenliknes med en slags karantene, for å kunne få en oversikt over helsetilstanden i bisvermen før den eventuelt flyttes over i en «vanlig» bigård.

Jeg manglet i øyeblikket både utstyr og egnet plass for den slags tiltak. Ikke minst tid, fordi en bisverm krever et visst ekstra tilsyn mens de sitter i karantene.

Enda en bisverm

Selv om det i grunnen ikke fantes tid til det der og da, tok jeg likevel en snartur i bigården etter middag. I alle fall var det en snartur jeg tenkte at det skulle bli. Og bare for å gi et lite inntrykk av stemningen akkurat da, så likte jeg biene sånn cirka fem på en skala av ti.

Målet med snarturen var å sjekke bistyrken i hver enkelt kube. Bistyrken sier noe om hvor mange bier det er i et bifolk, og størrelsen på den bisvermen vi hadde fanget inn tatt i betraktning, så burde jeg raskt se om det var min sverm eller ei.

Jeg hadde akkurat lukket taket på siste kube. Fornøyd hadde jeg konstatert at det var sterke bifolk i alle kubene. Det var nok ikke min sverm, nei. Da var det at noe fikk meg til å snu meg 90° mot høyre, og der faller øynene mine rett på … en bisverm.

I selvsamme øyeblikk falt aktelsen for biene mine fra fem til tre på ti-skalaen. Enda mer kluss? Våren og forsommeren har vært en sann prøvelse som birøkter, men det skal vi gå nærmere inn på ved neste korsvei.

Birøkter på freser’n

Så lenge bisvermen hang bare noen meter fra bikubene var det ikke tvil om at denne var min. Jeg var på dette tidspunktet omtrent på freser’n, men hva skal man gjøre?

Det var jo bare å fange den inn, skaffe den ei kasse og noen rammer og kalle det et hjem. Innen jeg var ferdig i bigården den kvelden var jeg ramlet ned på halvannen på ti-skalaen. Da var jeg på freser’n, for én ting var jo å fange inn svermen. Det er ingen stor jobb. Det som følger på, derimot.

Fra hvilken kube har de svermet? Har de rukket å dra ut en ny dronning? Hva med egglegging og vinterbier? Er det et for langt opphold uten egglegging i en bikube på sommeren kan det prege bifolket gjennom hele vinteren.

Hvorfor svermer bier?

I dagene etter svermingen har jeg gått mange runder med meg selv og egen kunnskap. Nøyaktig hva som har skjedd vet jeg ikke, men jeg tror nok at den evinnelige tørken har sin del av skylden.

Når biene svermer er det nemlig en naturlig formeringsprosess. Bifolket deles kort og godt i to. Den ene halvparten blir boende i kuben mens den andre finner et nytt hjem.

Sverming kan forekomme når dronningen opplever det som trangt i kuben. Når hun ikke har nok ledige celler til å legge egg i, oppfatter biene det som at kuben er full. Da deler de seg slik at «alle får».

Det samme kan skje dersom det ikke er tilstrekkelig med tilgang på mat. Fordi det har vært fryktelig tørt en lengre periode nå, er det ikke utenkelig at biene har trukket den slutningen at det ikke er mat nok til alle. Skal bifolket reddes, må det deles slik at «alle får».

Bisverm og merarbeid

Når man opplever at biene svermer er det fryktelig frustrerende. Samtidig beviser det jo bare hvem som er sjefen.

Nå, et par uker senere, har forholdet mitt til biene mine hevet seg betraktelig, men vi er fortsatt ikke tilbake oppe på tieren.

Så er jeg da heller ikke ferdig med merarbeidet bisvermen gav. Du skal få høre om det også, men det tror jeg får bli i et innlegg for seg.

Vil du lese mer om birøkt?
Du finner en egen kategori om biene på Fjellborg og birøkt HER

Vil du være helt sikker på å få det med deg, kan du jo legge igjen e-postadressen din under her. Da får du en e-post hver gang et nytt innlegg publiseres her på Hverdagen på Fjellborg. Husk også at du kan følge oss på Facebook og Instagram.