Slakteuka oppsummert

Slakteuka er over for i år. Den mest krevende og intense uka av dem alle, men på sitt vis også den aller beste. Bli med!

Intens slakteuke

Nå, søndag kveld, føler jeg meg nærmest som et slakt selv. Slakteuka er intens mens den står på, og helga er kanskje aller verst. Fredag kveld slukket vi ikke lyset på kjøkkenet før nærmere midnatt. I går morges var det på’n igjen like over åtte. Godt og vel tolv timer gikk det før jeg hektet forkledet på kroken og skrudde av lyset. Rett over åtte var vi i gang igjen i dag tidlig.

Men nå, nå er vi ferdig! 115,5 kilo med kjøtt ligger i fryseren. Enda til ligger det to kotelettrender og et par fleskesider i salt. De skal ligge noen dager nå, før flesket går i fryseren og kotelettene skal røkes.

Det har vært en krevende uke og helg, men det har det jammen vært verdt også. Følelsen nå i kveld er helt ubeskrivelig god. Først og fremst er det en enorm lettelse over å være ferdig med et stor arbeide. Dernest er den den deilige god-slitne følelsen i kroppen som kommer når man vet med seg selv at man virkelig har stått på. Også er det forventningen, da, til alle de gode middagene.

Og alle de andre følelsene, som jeg skrev litt om i går da jeg talte opp en sjølbergers velsignelser.
Du kan lese innlegget HER

Ensporet uke

Men, så var det denne uka i bilder, da. Slakteuka er jo på mange måter ganske ensporet. Det går i gris tidlig og det går i gris sent. Spør du meg nå, hva jeg drev med mandag, onsdag og torsdag, så har jeg knapt nok peiling. Tirsdag, derimot, den kan jeg fint gjøre rede for. Det var jo den dagen vi slaktet!

Nysgjerrig på selve slaktedagen?
Da kan du jo ta en titt på DETTE innlegget

Dagen derpå var i sannhet en dagen derpå. Det var ikke mye fornuftig jeg fikk gjort den dagen. Albumet avslører imidlertid at jeg var sysselsatt den dagen også, og fortrinnsvis med renoveringsprosjektet vårt. Sånn sett var kanskje ikke denne slakteuka fullstendig ensporet, men snarere tosporet.

Bildene avslører også at det har skjedd en hel del den siste tiden. Når disse bildene ble tatt, var det for å sende avgårde til nok en håndverker som trengte et innblikk i prosessen. Det er mange mennesker involvert når et (flere) rom skal ferdigstilles med et best ønskelig resultat!

Forberedelser til helga

Torsdag i slakteuka var satt av til litt administrativt. Både for Rasmus, som så ut til å ville hjelpe veslebonden med leksene …

… og for meg. Jeg laget en kopp kaffe og fant fram Slaktestell-boka mi som jeg har arvet av heimkunnskapslærerinnen min fra ungdomsskolen. Da hun ad omveier, etter at jeg ble voksen, hørte om at jeg drev med griseslakting, fikk jeg denne, og den har vi god bruk for hvert eneste år.

Da den var framme nå, var det for å hente litt inspirasjon. Jeg gjør det samme hvert år. Både for å finne noe nytt å servere til middag, men også for å se om det er noe nytt å prøve og lære som vi kanskje ikke har hatt tid til tidligere. I år ble det lite nyervervet kunnskap, men jeg har likevel sett meg ut et par oppskrifter å prøve i det kommende året.

Slakteukas mest intense dager

Så kom fredag, og dermed gikk startskuddet for slakteukas mest intense dager. Formiddagen gikk med i sin helhet til forberedelser for min del, men rett før klokka fire ringte det på døra her. Våre gode, faste medhjelpere stod klare for mat og arbeid.

Hva må gjøres før kjøkkenet er klart for partering?
Les fredagens innlegg HER

Ungene skulle til besteforeldre i helga, men var fortsatt hjemme da den første halve grisen ble båret inn. Det var spennende saker! Tre blad vesle stod med kulerunde øyne og så på. Noen hadde riktignok flere spørsmål enn andre. «Hva er det? Og det? Det der, da?»

Maler’n vår kom også innom utover kvelden. Man trenger slettes ikke være barn for å synes at partering av en gris er spennende saker!

Ja, når sant skal sies, så synes jeg det selv også. Jeg blir like fascinert hvert eneste år. Både av hvor fort en som kan det, parterer en gris, men også hvordan dette dyret ser ut på innsiden. For ikke å snakke om hvor mye god mat det er i en sånn en! Og at alt dette skjer på kjøkkenbordet mitt!

Sosialt slaktearbeid

Det har i det hele tatt vært en sosial helg. Kaffemaskinen har gått varm, og det har vært servert kakestykker og skumnisser over en lav sko. Folk har stukket innom både én og to ganger, og vi har fått skravla og diskutert og ledd og hatt det koselig.

Og arbeidet, selvsagt. Først og fremst dét. Det gjenspeiles også i mengde bilder etter slakteuka. Jeg tenkte faktisk på det, på tampen av arbeidsdagen i dag, at en slik helg skulle vi nesten hatt med oss en fotograf. Bare for å dokumentere det hele, liksom. Jeg har jo ikke tid! Jeg står jo med kniven i hånda støtt. Eller springer i skytteltrafikk mellom kjøkkenet og fryseboksen i kjelleren.

I formiddag rakk jeg imidlertid et par bilder mens jeg stekte medisterkaker. Både av de tre som stod og stappet medisterpølser …

… og av egen produksjon. Hele 130 medisterkaker stekte jeg i dag! Og da måtte juleradioen på for første gang i år. Det gikk nesten ikke an, det, å stå i den julelukta der uten å høre en liten julesang. Jeg er ikke glad i medisterkaker selv, men duften er himmelsk!

Da de var ferdigstekt, kom ungene hjem igjen også. Veslebror ville gjerne hjelpe mamma på kjøkkenet, så han fikk jobben med å pakke dem for fryseren. Tjue stykker i hver boks pluss noen ekstra i den som er merket julaften. (Smultgryta etter isteren står utenfor, ser du.)

Slakteuka ved veis ende

Og med det var slakteuka ved veis ende for i år. Litt vemodig, men veldig, veldig deilig. Jeg føler det nesten som at jeg puster litt lettere. Nå er én stor oppgave strøket av lista. Sjølbergersesongen er ferdig for i år, og nå kan fokuset flyttes mot andre ting. Renoveringsprosjektet først og fremst, men også juleforberedelsene.

Farsdagen i dag har vi ikke fått gjort så mye ut av, men etter å ha stått en hel helg på kjøkkenet var vi enig om at noen andre kunne lage middagen i dag. Dermed tok vi med oss ungene på en restaurant hvor vi bokstavelig talt kunne se på at andre lagde den for oss. Det smakte fortreffelig og var veldig hyggelig.

Nå er vi vel hjemme igjen. Kjøkkenet er noenlunde ryddig, men bærer fortsatt preg av arbeidet som er gjort her i helga. Vi pleier, for eksempel, ikke å ha sager liggende på kjøkkenbordet. Men du og du så deilig det var å få litt varme i huset igjen! Nå som vi er ferdig med å bearbeide kjøtt, kan vi fyre igjen – det trengtes!

Og med det, klapper vi oss selv på skulderen for vel utført jobb og god innsats. Vi takker og bukker for all god hjelp fra alle kanter for å klare å gjennomføre slakteuka. Ikke minst, til alle som stakk innom og bidro til gode samtaler og minner. Det er noe eget, ved naboer som titter innom, tar en kaffekopp og bidrar på sitt vis ved slike anledninger. Det understreker liksom følelsen av å bo på bygda og å leve på landet.

I morra skal dagen tilbringes alle andre steder enn på landet, men for én gangs skyld skal jeg ta med meg landet litt. Jeg forteller mer siden, for nå er det kvelden, sofaen og bena høyt på denne husmora!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg