Lekestua mi – et lite farvel

Da jeg var fire år gammel, hadde jeg en voldsom krangel med bestefar og pappa. De kunne da ikke finne på å ta ned huska mi, og attpåtil hogge ned treet den hang i? Nei, slikt gikk ikke an! Hadde jeg bare skjønt hva en lekestue var for noe, så hadde jeg nok ikke blitt så skuffet over den huska (og jeg fikk nytt huskestativ litt senere). Bestefar og pappa skulle nemlig bygge lekestue til meg! Jeg husker det enda godt. Antakelig best av alle sammen, for det var ingen som trodde på meg da jeg sa at lekestua var isolert, men jammen fant vi ikke ti centimeter med isolasjon i hele lekestua i dag, da. Ja, for i dag har vi revet lekestua! Og – hva var det jeg sa?

«Mor og far og barn», «Da far var på Grini», skole, klubb og husmorkjøkken; jeg har lekt det alt sammen. Time etter time har jeg kost meg i lekestua. Det rosa koppestellet med gule ender på, og det røde med hvite svaner, som jeg fikk av en grandtante. Dukkene var jeg aldri så glad i, men de fikk duge som unger om bamsene var opptatt på annet hold. Under verandaen hadde den gamle gåbilen fra ettårsdagen garasje, og trappa ble feiet fire ganger om dagen – minst. Jeg hadde mitt eget lille hus med min egen lille hage, og min egen lille verden. For en fantastisk gave jeg fikk da jeg ar fire! Den har jeg virkelig hatt stor glede av.

Stuebordet som engang stod der, tjener – igjen – som salongbord inne. Det tilhørte i sin tid oldemor og oldefar, men nå er det mitt. Vårt. Gammelt og slitt, men fullt av historie. Det lille møblementet som pappa snekret til meg og etter mammas formaninger malte lyserosa, har allerede vært i bruk på velsekælls rom i snart seks år. Det er for lengst malt hvitt. Forrige uke reddet jeg unna et par gamle gardiner for vemodets skyld, den gamle dukkevogna, og resten av koppestellet. Lekestua mi hadde gjort sitt. Sopp og råte var i ferd med å spise den opp, og mine barn har ikke fått gjøre annet enn å kaste lengselsfulle blikk på den. Tenk å ha lekestue, da?

Nå får de det! Årets sommerprosjekt er ny lekestue. Både ferien og feriebudsjettet går til den nye lekestua i år, og det har hele familien blitt enige om. Ungene er elleville, og gleder seg veldig til å leke kafé og bensinstasjon i lekestua når den bare blir ferdig. Veslekæll tok til og med tak med kubenet selv i går, og rev ned verandarekkverket. Jeg har fått lov til å plukke isolasjon i dag, og det er nettopp derfor jeg husker at den gamle lekestua var isolert: Jeg syns nemlig at isolasjonen så fryktelig fin og fluffy ut, men jeg fikk ikke lov til å hjelpe til med å isolere! Det var fordi isolasjonen klødde så fælt, kunne bestefar og pappa fortelle. I dag kan jeg godt fortelle at det gjør den fortsatt.

Husbonden selv, stor og sterk, stod for selve rivingen. Det gikk nok ikke fulle så enkelt som han hadde trodd, men med nok jekkestropper, er det utrolig hva som går. Den knelte til slutt med et brak, og nå er den altså nede. Litt trist, men samtidig er jeg glad for at veslekæll og veslebonden nå endelig skal få en lekestue de kan leke i. Skape gode barndomsminner, utforske fantasien, kokkelere, fnise, hviske og tiske. I morgen skal vi rydde opp og få trevirket avgårde, og så begynner forhåpentligvis gjenreisingen i slutten av uka. Dette blir spennende! Titt gjerne innom Hverdagen på Fjellborg sin Facebook-side om du vil følge med underveis.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?