Det er fjorten år siden

Det er fjorten år siden jeg ble litt mer alene i verden, men jeg var rustet for oppgaven. Det er bare så synd at hun gikk glipp av alt det som kom etterpå, mamma. Ja, for det hender mye på fjorten år …

Jeg må ringe mamma!

«Men i alle dager! Er det deg? Det var lenge siden!» Og det var det. Bortimot fjorten år siden, faktisk. Det var en tidligere kollega av mamma som jeg nærmest sprang på i en butikk her i vinter. Han kjente igjen meg, like godt som jeg kjente igjen ham, og vi slo av en hyggelig prat.

Da jeg kom ut i bilen igjen, var min første tanke å ringe mamma for å be henne gjette på hvem jeg hadde truffet.

Jeg tok meg i det og lo høyt av meg selv omtrent i det samme som jeg tenkte tanken. Ikke kunne jeg vel ringe mamma for å fortelle det! Og om jeg så hadde kunnet gjøre det, så hadde det jo ikke vært noe å fortelle. Da hadde de jo sikkert spist lunsj sammen et par timer før i alle fall.

Ser du det, mamma?

Riktignok hender det jeg liksom ut i løse lufta spør henne: «Ser du dette, mamma? Ser du de fine guttene mine? Ser du at jeg har tatt fram julekirken din, mamma? Kan du se det?»

Noe svar får jeg selvsagt ikke. Hvor skulle jeg da få det fra? I dag er det på dagen fjorten år siden den mest solrike fredagen i 2009. I alle fall tror jeg ikke det var noen dager det året hvor sola skinte sterkere. Det kan jo hende det var det, men det er uansett bare denne dagen jeg husker. Soft-isen jeg spiste, som det første jeg gjorde etter å ha tatt farvel med hun som aldri fikk se de fine guttene mine. Mamma.

Jeg har nesten aldri vært lei meg. Ikke etterpå. Jeg tror fullt og fast på at når den du er glad i har det bra, så kan du selv ha det bra. Det betyr ikke at jeg aldri har savnet mamma siden, men det skjer noe med en på fjorten år. Jeg har blitt voksen. Livet er et annet, og selv om det er god plass til å ha en mamma i det livet, så går det likevel sin gode gang uten henne.

Det er fjorten år siden

Akkurat det var det som ble så spesielt ved det møtet i vinter også. Vi pratet jo litt løst og fast om status her og nå. Men, én gang, for fjorten år siden, visste jo denne kollegaen sikkert alt det som var å vite.

De voksne var vel ikke annerledes da enn det vi er nå, skulle jeg tro. De snakket sikkert om barna sine, de også. Skrøt av karakterene vi fikk på skolen, delte sine bekymringer om det var noen av dem. Rådførte seg, kan hende, om innetider og leggetider og alt slikt annet man er opptatt av når man har barn i en viss alder.

Vi var, sånn mer eller mindre, jevngamle med noen få år opp og ned, alle vi barna til de som mamma arbeidet sammen med. Kan skjønne at kollegaene hennes visste mye om meg, selv om de «bare» var kollegaer. Jeg opplevde dem forresten som mer enn det; jeg opplevde dem som en del av hverdagen. Men, den tiden er forbi.

Jeg tenker ikke på det

Nå er jeg voksen selv. Kan ta vare på både meg selv, huset mitt og barna mine. Hadde livet sett annerledes ut hvis bare?

Jeg har i grunnen ikke tenkt så mye over det. Likevel, når jeg først gjør det, så virker tanken på en mamma som ikke er her helt absurd. Da hører jeg latteren hennes ringle i ørene, og jeg kan glatt se for meg hvordan hun antakelig hadde seilet opp som den kuleste i hele besteforeldregjengen. Og da snakker jeg ikke bare om mine barns besteforeldre, men av alle sammen!

Fjorten år senere er det mye jeg kan gruble på og undre meg over om jeg bare vil. Jeg har imidlertid hele tiden, fra på dagen for fjorten år siden, vært på det rene med at det hjelper lite. Å grave seg ned i de tankene fører intet godt med seg, og da har jeg heller valgt å la det være. Vi visste hvor det bar og lite fikk vi gjort.

Det er fjorten år siden

Hvem jeg hadde vært i dag hvis bare slik eller sånn? Jeg tror ikke det spiller noen rolle, for jeg er den jeg er fordi det ble slik. Og ikke minst: Fordi jeg hadde en helt fantastisk mamma som lærte meg det jeg trengte for å stå på egne ben. Det er den beste gaven en mamma kan gi.

Det er fjorten år siden du døde, men ser du det mamma? At jeg faktisk klarer det? Og at jeg også forsøker å gi det samme videre til de tre guttene jeg har fått? Jeg håper å få følge dem lenger enn du fulgte meg, men rustet for livet skal de uansett bli. Jeg er på god vei. Ser du det mamma?

Og slapp av, for de vet godt hvem du er. Det sørger jeg for! Og du skal vite at du er ikke glemt av de andre heller, for når jeg treffer på noen av de gamle vennene eller kollegaene dine, så er det deg vi snakker om. Det skal nok langt mer enn fjorten år til for at du skal bli glemt, bare så du vet det!

Snart er det tid for å stryke flagget ditt også!

Først ett flagg, så to, så ditt. Du kan lese innlegget HER

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg