Tradisjonen tro
Tradisjonen tro. Det går nærmest inflasjon i uttrykket i jula, men sjelden har det opplevdes mer viktig enn akkurat i år å holde tradisjonene i hevd.
En verden på skakke
Jeg leste i dag tidlig i avisen om en nylig gjennomført spørreundersøkelse her til lands. Den viste at flere enn i tidligere år gruer seg til jul. Det var ikke bare for dyrtidens skyld og trangere levekår. Også den anspente verdenssituasjonen spilte inn.
Selv om krigen i Ukraina og på Gazastripen er langt fra oss, lar nordmenn seg likevel prege. Ikke så rart, kanskje? De bildene som ruller over TV- og mobilskjermene fra krigen bringer lite bud om fred, håp og glede.
Verden er på skakke. Der ute, men for mange også her hjemme: Økte utgifter, like store forventninger, reduserte framtidsutsikter for bedring. Og så kommer jula. Den har forventninger med seg den også, og det kan ta motet fra noen hver når man allerede er overveldet.
Det nære og kjære
«Mamma, mamma!» Du har helt sikkert hørt det lille barnet rope når noe skremmer. «Mamma!» Tryggheten selv og beskyttelsen mot alt som er skummelt. Ei hånd å holde i, et fang å sitte på.
Jeg er voksen. Og – selv om min mamma er død, så er jeg uansett stor nok til å vite at voksne ikke fikser alt. Likevel hender det jo at også vi voksne har behov for noen voksne innimellom? Det er da tradisjonene kommer inn.
«I tradisjonen tro», sier vi og humrer litt forlegent over at vi fortsatt gjentar det samme – ofte merkelige – ritualet år etter år. Tradisjonen tro.
Nå er det helt sikkert mange grunner til man rundt omkring i det ganske land bevarer alle små og store tradisjoner. Det være seg forventninger om at det gjøres, plikt, dyd av nødvendighet …
Eller også kan det rett og slett bare være behovet for trygghet?
Tradisjonen tro
Jeg har tenkt litt på det selv, hvorfor vi gjør alt det vi gjør nå i førjulstida. Vi vasker, vi baker, hogger juletre, spiser lussekatter, pusser sølv og ser på julekalenderen i TV. Det er det samme år etter år, tradisjonen tro.
Ikke for at det ikke finnes andre måter å gjøre det på. Enklere, kanskje, til og med. Likevel gjør vi det sånn, for sånn har det alltid vært. De langt fleste tradisjonene har dessuten den fellesnevneren at «sånn gjorde mamma det» eller «slik gjorde bestemor».
Det er sjelden vi ellers bryr oss, men akkurat i jula betyr det noe hvilken oppskrift vi bruker og at det vaskes med grønnsåpe framfor Ajax med sitronduft.
Er det bare for å gjenskape barndommens jul vi gjør alt i tradisjonen tro, eller ligger det noe mer bak?
Det er trygghet i tradisjonen tro
Svaret er nok både òg, men jeg tror tradisjoner er litt som et mammafang: Det er trygghet.
Om verden står på hodet, så smaker i alle fall sirupsnippene sirupssnipper! Selv om vår egen virkelighetsoppfatning rokkes ved, så skal vi i alle fall spise den lille sjokoladeknuppen i kalenderen hver eneste morgen.
Det er noe underliggende trygt ved det. Når vi hører En Stjerne Skinner i Natt, så er det som en god og varm klem – selv om vi har hørt sangen tusen ganger før og egentlig er litt lei. Men, i tradisjonen tro …
Der ligger det mye trygghet. En bekreftelse i at ikke alt går på skjeve selv om verden ellers går av hengslene. Tradisjoner gjør godt i all sin standhaftighet, selv om de for andre enn deg selv kan synes både merkelige, unødvendige, tøvete og tungvinte.
Tøffe tak
Mange nordmenn gruer seg til jul. Jeg syns det er trist å lese. Ingen skal behøve å grue seg til jul, og jeg syns det er dårlig gjort av oss som samfunn å gjøre jula til noe som bestemmes ut fra den enkeltes økonomi hvorvidt den har vært vellykket eller ei.
Det er klart at tanken hjelper ingen i dag, men jeg synes likevel det er et tankekors at vi ikke behøver gå lenger enn to generasjoner tilbake enn den jeg selv er en del av for å finne en annen virkelighet.
Mine besteforeldre feiret henholdsvis fem og fire krigsjuler. Krig i Norge er faktisk ikke lenger unna. Da var det ingen som målte jula i penger. I en av Bøgenæs-bøkene mine blir det beskrevet hvordan elleve år gamle Andreas ble spesielt begeistret for et norsk flagg fargelagt på papp. Tenk hvilken lykke!
Verden har gått videre siden den gang, og heldigvis for det. Det var tøffe tak, men det er det fortsatt for mange i dag. Jeg tror imidlertid at en stor forskjell fra da, er at den gang var det likt for alle. Nå gjelder det bare noen, og for dem blir det så ekstra leit.
Julas store kontrollspørsmål?
Du finner det HER
Og i tradisjonen tro sitter vi og sier huff og huff og stakkars dem. Men hva gjør vi selv for å minke forskjellene? Hjelpe der vi kan?
I tradisjonen tro
Nei, det er ikke lett å være voksen. Det er forventninger å møte i alle retninger. Både om hva vi bør gjøre og hva vi ikke skal.
Det er fristende å rope på mamma, eller i alle fall en som er litt mer voksen enn seg selv. Hva skal man gjøre? Svaret gir seg liksom ikke selv, for det finnes ikke ett enkelt et med to streker under.
Men, jeg holder fast i tradisjonene. I tradisjonen tro. For at det skal bli jul på det rette viset for meg selv og mine, men kanskje også for at det faktisk skal være noe håndgripelig å ty til når ingenting ellers er seg likt der utenfor i den store verden. I et håp om igjen å gi «væla et hus med fire vegger», om så bare for en måned.
Jeg holder tradisjonene i hevd for min egen del, men også for barnas. Noen tradisjoner er også skapt av oss, men de blir forhåpentligvis likevel uansett et verktøy for barna å benytte seg av siden i livet. Når de trenger et trygt fang og i hand å holde i, og vi kanskje ikke lenger er der.
Tradisjoner på budsjett
Og det fine med tradisjoner? De er, som regel, ikke så forferdelig dyre. Å tenne adventslys hver dag, lese en kalenderbok (lånt på biblioteket), plukke granbar og kongler og lage juledekorasjoner, bake småkaker, bygge julekrybbe av Lego eller noe annet man har i huset fra før, …
Det er ikke hva det koster som avgjør når en skal være tradisjonen tro. Det er at man faktisk gjennomfører det og at man selv har utbytte av det.
Mange gruer seg til jul, og det er forferdelig. Det skulle ikke være nødvendig, men likevel er det realiteten for mange. Det hjelper lite på økonomien til en aleneforsørger på AAPs minstesatser, men om vi som samfunn i alle fall kunne være litt mer bevisste på hvordan vi legger opp til hva jula skal være.
Vi må ikke ha mye og mer. Bærekraft er ikke svaret!
Les innlegget HER
Gjennomsnittsnordmannen skal etter sigende bruke svimlende 12 500 kr på julehandelen i år. Krigene på kontinentet kan vi gjøre lite med, men å bidra til å dempe presset og forventningene? Der kan vi alle hjelpe til!
Bare tanken på at vi her i huset skal bruke 25 000 kr på jul er nok til å sette både gløgg og pepperkaker i halsen. Ikke på vilkår!
For, at jula skal være en kjøpefest, det er en tradisjon jeg ikke vil være tro.
Hvilke tradisjoner er viktig for deg? Fortell, da, mens jeg holder min tro: Hekle hemmeligheter til ungene etter leggetid. (Dere skal få se siden.)
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
