Jeg husker hvordan det var å låse seg inn i huset her hjemme. Klokka var – så langt jeg kan huske – to på natten. Det var helt stilt overalt på Fjellborg denne natten; i grisefjøset lå det tre stykker i en haug under varmelampa og snorket, og på vaglene i hønsegarden satt hønene med kammen ned og hodet hvilende på brystet. Men, det var stillheten inne som jeg husker best. Stillheten, og at alt var ryddig, for av en eller annen grunn hadde jeg vært så oppsatt på å forlate huset ryddig tidligere på dagen. Jeg behøvde ikke å liste meg opp trappa på vei til soverommet, men jeg…

Ja, dette er i sannhet et innlegg til skrekk og advarsel. Du tror sikkert, som oss, at «dette kan ikke skje oss, for vi passer på», men selv da kan det gå galt. Fryktelig galt! Det skjer så fort! Vi var på høsttakkefest. Jeg holdt ledelsen, og hadde akkurat annonsert kaffe og kaker. Så langt var det en vellykket fest, og rundt de mange bordene, gikk praten lett og lystig. Det neste jeg husker, er at jeg står på et overfylt lite tekjøkken. Husbonden holder den da halvannet år gamle veslebonden over vasken, mens jeg forsøker å samle fokuset og fingrene om de bittesmå skjorteknappene hans. Bodyen. Bak meg står…