En tidlig morgen

En tidlig morgen har sin egen stemning. Før resten av huset våkner, og et anstrøk av nattens mystikk enda henger ved. Mon tro om det er desembers komme som gjør det?

Før fem

Om det var for at jeg måtte et lite ærend eller om det var vinden som økte i styrke som vekket meg, vet jeg ikke. Like fullt var jeg våken like før klokka i morges. Jeg visste det allerede i det jeg så på klokka, at nå var løpet kjørt. Heldige er de som kan snu seg rundt å sove videre uansett når på døgnet det er, men jeg er ikke en av de.

Fem er forferdelig tidlig, men fem er også akkurat så sent på natten at jeg regner det for en tidlig morgen. Og, om ikke jeg gjør det, så gjør i alle fall kroppen min det.

Siden det var i ferd med å blåse opp – og opp mot liten storm i kastene var meldt – bestemte jeg meg for like greit å avslutte natten ute. Etter en tur opp ville jeg likevel ligge å vri meg og ikke få sove igjen, og at vinden ville kaste meg rundt og suse i ørene hadde uansett ikke vært til hjelp. Jeg gjorde mitt fornødne og gav siden søvnen et halvhjertet forsøk på sofaen, men oppgav det etter et kvarter. Da bestemte jeg meg for like så godt å nyte en tidlig morgen.

Jeg nærmer meg 200 netter i hengekøya i år.
Les mer om et halvt år utendørs HER

En tidlig morgen

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg likt stemningen som bare er å finne i mørke morgener. Når natteroen fortsatt ligger senket over hus og bygd, men dagen likevel er i ferd med å starte. Hvordan man liksom lister seg rundt i huset for ikke å vekke resten av familien, men samtidig får gjort seg klar til dagen.

I morges ulte vinden rundt husveggene ute. Inne var det bare lyden av feierluka som stod og slo som hørtes. Ungene sov. Å se på var alt likt som da jeg slukket for dagen i går kveld, men i sinnet var stemningen en annen. Det er rart med det, en tidlig morgen.

Jeg fylte dagens første kaffekopp og satte meg for å skrive. Tankene vandret en sving om vår kjære Henriette Schønberg Erken. Det er blitt meg fortalt at hun hver morgen, mellom fire og fem, stod opp og satte seg til å skrive før resten av husholdningen våknet til liv. For en disiplin! Eller var det kan hende da inspirasjonen var der? I en tidlig morgen, mens nattens mystikk ennå hang ved?

Sist uke besøkte jeg barnebarnet til hele Norges kokebokforfatterinne!
Bli med HER

Julemagi

Jeg tok meg i å ønske at den lille stormen som raste ute hadde snø i kastene. Jeg lengter etter vinter nå. Et hvitt teppe av snø som liksom kan rydde opp litt der ute og gi julestemningen et spark bak. Noen år nå har jeg arbeidet hardt for ikke å la været styre julestemningen, men det er nå rart med snøen likevel. Også var vi jo så heldige i fjor, her vi bor, med snø nesten hele desember og enda litt lenger.

Når vi først snakker om julestemning, så er heller ikke en tidlig morgen i desember å forakte. Om morgenen har en egen stemning nå, så er det ingenting mot hva en tidlig morgen i desember har. Når adventsstjernene lyser i vinduet, med sitt helt eget, dunkle skjær.

I desember, når forventningene ligger i lufta, selv når huset sover og du lurer litte grann på, sånn innerst inne, om nissen på hylla kanskje har vært våken i natt. Og – hva har egentlig katten sett der ute på låven mens den lå i halmen og døste med et øye åpent? Det var kanskje ikke bare mus?

En tidlig morgen på vane?

Tankene vandret dit i morges. Ja, for tenk! Neste uke er det desember. Jeg er fullstendig klar over det i våken tilstand, men mon tro om ikke den sovende meg også vet? Det er nemlig lenge siden jeg sov helt til vekkerklokka ringer. I motsetning til mange andre, våkner jeg nemlig gjerne tidligere på den mørkeste tiden av året enn ellers.

Jeg får ikke nødvendigvis så mye mer ut av dagene selv om de starter tidligere, men jeg liker en rolig start. Å bare være en tidlig morgen, er godt det også. Nyte en ekstra kopp kaffe og riktig våkne. La tankene vandre og liksom finne roen, slik at den får ligge der som en grunntone gjennom dagen som framover nå skal fylles av juleforberedelser. Selv om det er aldri så hyggelig og jeg skrider til verks med stor lyst, så er det likevel mye å gjøre. Det er lett å la stresset ta en om en ikke er bevisst.

Men, selv ikke en tidlig morgen varer evig. Sakte, men sikkert våkner også resten av huset til liv. Stemningen, satt av et anstrøk av nattens mystikk i morgenens gry, brytes. Gjemmes, som en liten hemmelighet som er bare min. Og kanskje fjøsnissens, om han har sneket seg til en titt inn gjennom ruta? Man kan vel aldri vite.

Frokost?