Husmorrollen tatt på alvor

Jeg ser at husmorrollen nok en gang er oppe til debatt. Hvorfor framstilles alltid husmoren som en underdanig nikkedokke? Som en bakstreversk antifeminist? Er det den hele sannhet?

Nok en kronikk

I pinsen leste jeg en kronikk¹. Nok en kronikk. I det store og det hele var det ikke annet enn en pekefinger rettet mot de som ønsker å bruke sin tid på hus og hjem. «Det er ingen grunn til å romantisere husmorrollen. Den er heftet med både lidelse og ufrihet», stod det å lese. «Romantiseringen av husmorrollen er både historieløs og skadelig.»

Personlig syns jeg det er mest historieløst og skadelig å rakke ned på husmoren. Hvem snakker om romantisering? Har man et visst innblikk i hva husmoryrket i sin tid innebar, så ser man at det slettes ikke er mye å romantisere. Om man tror at det å være husmor innebar å sitte på kafeen og slarve med venninner hele dagen og røre sammen ei Toro-suppe fem på fem, da snakker vi historieløst.

Det er et betent tema å begi seg utpå dette. Antakelig finnes det minst like mange meninger om husmorrollen som det finnes skjebner i den. Ja, om man skal bruke et så hardt uttrykk i denne sammenhengen, men det er lett slik det framstilles når man i samme debatt trekker fram ord som lidelse.

Husmorrollen – et valgt yrke for mange

Når husmorrollen påstås å være heftet med lidelse kan man like gjerne implisitt se det som et angrep på mannen. Det får ikke mannen på femtitallet til å framstå i et spesielt godt lys, selv om jeg tror det færreste av dem var for hustyranner å regne. Råtne epler fantes, da som nå, men der kona gikk hjemme gikk mannen på arbeid og bar det hele og fulle økonomiske forsørgeransvaret alene. Det har nok kostet sine bekymringer, det også, og er ikke noe vi hører spesielt mye om.

Selvsagt var det ikke alle unge piker og kvinner som hadde et like sterkt ønske om å arbeide i hjemmet. Alle har vi forskjellige evner og interesser, og det er liten grunn til å tro at det var annerledes i femtiårene enn det er i dag. Likevel synes jeg at den offentlige debatten i dag i altfor liten grad belyser den siden av saken som også for mange var realiteten: Mange valgte husmorrollen.

Etter alt jeg har lest om husmorrollen de seneste årene, står det klart for meg at det å være husmor var ansett som et yrke². Ja, til og med et yrke det ble lagt både stolthet og respekt i å utføre på lik linje som et hvert annet arbeide.

Å tro at husmorrollen innebar å opphøye mannen i en annen potens og sette ham over seg selv, det mener jeg at er historieløst. Riktignok skulle en stolt husmor tilrettelegge for at mannen skulle ha et behagelig liv, og middag på bordet da han kom hjem var ansett som en selvfølge på lik linje som at ro i middagshvilen var det. Men, var det for at mannen var en bedre utgave av menneskearten enn henne selv? Eller var det kan hende andre årsaker som lå til grunn?

Husmorrollen et spørsmål om synsvinkel?

Jeg faller kanskje i den romantiseringsfella det advares mot, men jeg synes det høres ut som en form for omsorg. Hvorfor anses det som noe negativt å tilrettelegge for at alle i familien har det bra? Det gagner i lengden også en selv.

Faktisk trenger jeg ikke å gå lenger enn til vår egen familie, for å se hvilken enorm forskjell det gjør for familieharmonien en torsdagsettermiddag at maten står ferdig på bordet når de andre kommer hjem sammenliknet med når den ikke gjør det. Det er rett og slett et spørsmål om kaos eller ikke kaos. Det er antakelig en kjensgjerning i de fleste familier at jo mer kaos, jo kortere lunte og jo kortere lunte, jo mer utrivelig stemning. Og en middagshvil? Ja, takk!

Når kvinner i dag ytrer et ønske om å «gå tilbake til kjøkkenbenken» og husmorrollen, så får jeg på ingen måte inntrykk av at de ser det som et offer. Snarere tvert i mot! Det de ofrer ved ikke å være mer hjemme, er den gode familiedynamikken som så altfor ofte ryker med i tidsklemma. Vi snakker om familien som en bedrift framfor et samarbeidsprosjekt, og hvordan det preger den oppvoksende generasjon kan vi jo bare tenke oss til. Eventuelt lese om i mediene. Det kan ikke ikke være en sammenheng?

Et ærlig stykke arbeid

Nå er situasjonen i vårt hjem litt annerledes siden min hjemmetilværelse først og fremst er et spørsmål om helse og ikke valg. Likevel er det jo husmor jeg er, og når jeg legger ned en innsats i klesvask, matlaging, rengjøring, reparasjon av tøy, organisering av bursdagsfeiringer og kakebakst, så er det å anse som et bidrag på lik linje som de timene husbonden bruker på arbeid.

Å holde et hjem i orden og familien i gang er tidkrevende arbeid. Og det kan jeg si, som har to helautomatiske vaskemaskiner, oppvaskmaskin, varmt og kaldt vann i springen, opptil flere hjemmefrysere og en komfyr med fem kokeplater. I tillegg har jeg banken i lomma og Oda på døra.

Men, jeg tror vi ofte glemmer hva det var som lå i husmorrollen. Mange av de hjelpemidlene vi har i dag er jo ikke bare en følge av teknologisk utvikling. Like fullt er de kommet til som en ren nødvendighet for å frikjøpe tid! Linoleumsgolver, for eksempel, ble i Storbritannia under krigen vanlig fordi det var enklere å holde rent³. Når kvinnen brukte mindre tid på golvvask, kunne hun bruke mer tid på gårdsarbeidet etter som mannen var sendt i krigen.

Jo mer jeg forstår at hva husmorrollen innebar av oppgaver på 30-, 40-, 50- og 60-tallet, da mine oldemødre og bestemor var aktiv i yrket, jo mer forstår jeg hvilken krevende jobb de hadde. Reparasjon og omsøm at tøy for å holde familien med klær lengst mulig i en tid da tekstiler kunne være vanskelig nok å få tak i. Matlaging, uten en fryser å hente råvarene fra eller en grytepose å klippe over. Oppvasken etterpå, med vann som skulle kokes. Det var så absolutt et stykke ærlig arbeid de la igjen for dagen!

Hjemmets vedlikehold

Den gangs renhold i hjemmet er en studie for vår generasjon. Vi kan godt riste på hodet av nøyaktigheten i det, men jammen handlet det om mer enn et representabelt hjem også. Et moderne syn på hygiene var én side av saken. Vel så mye var det et spørsmål om å ta vare på tingene sine.

Å polere møblene handler om å forlenge levetiden på noe som var ansett som en investering for livet. En flekk på vinterkåpa måtte fjernes, for det var ikke bare å kjøpe en ny neste sesong. Å rense teppene var en annen side av samme sak.

Å holde hjemmet pent og i orden handlet dessuten like mye om trivsel den gang som nå. Jeg vil holde det for sannsynlig at man tilbragte enda mer tid hjemme i tidligere tider, av hensyn til både økonomi og transportmuligheter, og da er det ikke rart at det var høyt prioritert å vedlikeholde hjemmet som best det lot seg gjøre. Jeg tror også vi må tillegge det å ha sitt eget hjem en helt annen stolthet enn i dag. I en annen tid var det bolignød og boligrasjonering og en helt annen økonomi. I dag er det å ha sitt eget hjem en selvfølge.

Husmorrollen bestod rett og slett for en stor del å skjøtte de eiendelene en hadde skaffet til veie i fellesskap. Det var, kort og godt, en jobb i seg selv på den tiden. Det fortjener langt mer respekt enn det kanskje får i våre dager. Spesielt sett i et miljøperspektiv!

Dette har jeg tatt opp i et tidligere innlegg, og tatt til orde for at bærekraft ikke er svaret på utfordringene vi står i.

Les mer HER

Husmorrollen fortjener respekt

Jeg synes i det hele tatt at husmorrollen fortjener mer respekt enn den i sin alminnelighet får i dag. Det økonomiske aspektet tåler nok kan hende et litt mer kritisk blikk, men for det skal uansett ikke mannen straffes for hardt. Det var jo slik samfunnet var! Ja, jeg mener til og med å ha blitt fortalt at det var en villet politikk en periode etter krigen kun å ha én utearbeidene i hver husstand. Hensikten skal ha vært å sikre inntekt til alle husstander. En slags rasjonering, rett og slett.

Men, jeg synes det er å tråkke på hele generasjoner av mødre ikke å anerkjenne husmorrollen som noe større enn «bare» å være hjemme. Én ting var selvsagt alle som ønsket noe annet, men hva med alle som hadde det som en verdi i livet å ta vare på sine? De som ble fortalt at det de ikke gjorde var godt nok, at de burde ha siktet høyere. Ja, i ytterste argumentrekke burde yte noe for samfunnet!

Å oppdra barn, gi familien det som trengs av mat, klær, hjemlig hygge, organisering av hint og annet. Ja, omsorg – ikke minst. Det fortjener respekt og anerkjennelse! Jeg vet neimen ikke hva det hadde vært av oss, jeg, om det ikke hadde vært for de som i sin tid tok den jobben.

At bildet er nyansert er definitivt, men det er nettopp hva det er. Det kommer dessverre altfor sjelden til syne i den offentlige debatten. Husmorrollen var ikke en tvangstrøye for alle. Om noen likevel opplevde det slik til tross for et valg de tok, så skal vi kanskje heller ikke være helt fremmed for tanken om at vår omtale av rollen har gjort noe med synet den enkelte husmor også har fått på seg selv? Det er kanskje mer historieløst og skadelig enn noe annet.

Vi bør spørre om hvorfor

At noen i dag ønsker å gå tilbake til husmorrollen syns jeg først og fremst vitner om stor innsikt. I egen hverdag, og samfunnet for øvrig. Det er flott at noen banet veien for kvinners rett til utdannelse og arbeid, men de skal ikke kritiseres for å være bakstreverske og antifeministiske de kvinnene som velger annerledes.

Alt var nok ikke bedre før, men det betyr heller ikke at alt er bra i dag. Likestilling burde i første rekke handle om lik lønn for likt arbeid og like muligheter. Men, i det man snakker om muligheter, så bør det også være et reelt valg for hver enkelt. Å være husmor bør anses som en like viktig rolle i samfunnet som et hvilket som helst annet yrke. Og – om husmoren ikke sluntrer unna sitt arbeide på hjemmebane, så kan ingen komme å fortelle henne at hun ikke bidrar til samfunnet!

I stedet for å påstå at det er skadelig for samfunnsutviklingen at noen velger seg tilbake til husmorrollen på det «nye» tjuetallet, så burde vi kanskje heller spørre oss selv om hvorfor? Ja, for noe må det være som ikke er helt i flukt når så mange kvinner velger det motsatte av hva samfunnet mener at de bør. Være seg enten husmorrollen på hel- eller deltid. Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.

Det gode limet

Jeg tenker på bestemor. På alt det jeg vet hun gjorde for sine barn og alt det hun har gjort for meg og søskenbarna mine.

Alltid var det ei brødskive å få da jeg kom fra skolen. Var jeg heldig var brødet nybakt. Pannekakestabelen som lå skyhøy på middagsbordet, men som likevel ble drøyd av fersk purresuppe. Fransk grammatikk; bestemor var den eneste som kunne hjelpe meg. Stod jeg fast i et regnestykke var hun snar til tålmodig å forklare. Jeg vet hun var skoleflink, og hun hadde nok evner til langt mer enn husmorrollen. Likevel er jeg ikke sikker på om livet som karrierekvinne ville gitt henne mer rikdom.

Et hvert middagsbord og kaffebord var dekket med sirlig omsorg. Pent brettede servietter, vakre blomster og små detaljer som ikke levnet tvil om at vi var ønsket velkommen til bords. Når hun selv var gjest var hun førstemann til å tilby seg å bidra til kakebordet. Det har jeg selv nytt godt av mang en gang til både bursdager og barnedåp her hos oss. Nå baker jeg til henne, og det er det minste jeg kan gjøre som takk.

At bestemor er mitt største forbilde er en dårlig skjult hemmelighet. Også her på Hverdagen på Fjellborg. Kan hende romantiserer jeg husmorrollen når jeg tenker på henne, og ser det hele gjennom et barnebarns briller. Like fullt står jeg for det. Når jeg ser hvilken oppvekst jeg selv har fått som følge av hennes yrke gjennom mange år, så blir det likevel klart. Hun har alltid vært limet!

Er husmorrollen utelukkende bakstreversk?

«Alle» klager over tidsklemme, et stort press og det overflatiske i samfunnet. Samtidig lynsjer vi de som forsøker å ta grep for å komme det til livs.

I alt snakket om å være seg selv, mangfold og normalisering, så har vi enda et stykke å gå. Det kommer tydelig til uttrykk i en debatt hvor noen forsøker å ta til motmæle mot rotteracet i dagens samfunn. Hva kommer det av? Hvor ligger trusselen? Å bidra til samfunnet kan gjøres på så mange måter. Skal vi, nok en gang se til historien, så se bare på alle de foreningene en «god» husmor deltok i. Hvor ble de av? Antakelig samme sted som fellesskapsfølelsen og god tid, om jeg skulle gjette vilt.

Fellesskapsfølelsen har vært oppe til diskusjon på Hverdagen på Fjellborg tidligere.

Du finner innlegget HER

«Vær den endringen du ønsker å se i verden, i stedet for å endre alle andre.» Ingen har samme verdenssyn, eller verdisyn, for den saks skyld. La nå likevel i det minste en hver få prøve seg selv. Husk også at tidene alltid endres. Nå er vi midt i en endringstid og det er synlig på så mange vis! Det er kanskje også verdt en tanke. Kanskje er rett og slett ikke husmorrollen som bakstreversk som vi frykter og tror, når alt kommer til alt?

Uansett tror jeg vi er tjent med å se flere sider av en sak. Både i da- og nåtid. Hva tenker du? Er husmorrollen bare lidelse og antifeminisme? Eller burde vi se den med et litt videre syn?

Det minner meg forresten på at vi så altfor lett trekker fram alt det negative. Enten vi diskuterer landbruk, husmødre, ungdommen eller politikere. Men, det er kanskje en helt annen debatt …

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

1. Meninger: «Tradwife»: Det er en felle (vg.no) ↩︎
2. husmor – Store norske leksikon (snl.no) ↩︎
3. Wartime Farm Part 1 of 8 (youtube.com) ↩︎