Det gikk bra!

Jeg husker hvordan det var å låse seg inn i huset her hjemme. Klokka var – så langt jeg kan huske – to på natten. Det var helt stilt overalt på Fjellborg denne natten; i grisefjøset lå det tre stykker i en haug under varmelampa og snorket, og på vaglene i hønsegarden satt hønene med kammen ned og hodet hvilende på brystet. Men, det var stillheten inne som jeg husker best. Stillheten, og at alt var ryddig, for av en eller annen grunn hadde jeg vært så oppsatt på å forlate huset ryddig tidligere på dagen. Jeg behøvde ikke å liste meg opp trappa på vei til soverommet, men jeg gjorde det likevel av gammel vane. Døra inn til rommet hans stod vidåpen. Vesle Lille-Luna sov alene i sprinkelsenga den natten. Jeg hvisket et stille «god natt, ungen min» ut i løse luften, og fant veien til min egen seng. Det var helt stille.

At det har gått ett år siden den natten, virker like uvirkelig som virkelig. Det kunne like gjerne vært sist natt at jeg låste meg inn her, alene, midt på natten. Likevel ligger det en hel vinter, vår og sommer i mellom siden den flotte høstdagen i september i fjor, med kaffe og sykebil, smerter og tårer. Tenk så lite som skal til for å forandre det hele?

Veslebonden selv husker nok ikke så mye av det hele, selv om han ikke lenger er så begeistret for varm mat. Vi voksne husker desto mer, og jo lenger tid som har gått, jo mer har egentlig denne årsgamle septemberdagen fått krype under huden. Jo mer har alvoret i hvor fort det som ikke skal skje, kan skje, gått opp for oss, og jeg tror ingen av oss lenger har hvilepuls når det serveres kaffe på steder med mange mennesker. Vi har blitt ekstra påpasselige, men er desto mer klar over at det nødvendigvis ikke hjelper likevel, når en liten hånd er raskere enn den voksnes. Husbonden fikk skremt erfare nettopp dét da uhellet var et faktum i fjor.

Fortsatt smører vi jevnlig med Apobase under haka, på halsen og hele veien ned til navlen. Bak oss ligger en sommer med solfaktor femti og mørkt tøy. Vi trekker et lettelsens sukk over at det snart er kjøligere i lufta og halsvær igjen. Men, han har ingen store, synlige arr, enda seks prosent av den vesle kroppen hadde forbrenninger av både annen og tredje grad. En liten hvit strek på halsen, noen svake pigmentforskjeller, og litt rødflammet hud når verden ikke går hans vei, er alt som synes. Med tiden vil nok det forsvinne også. Kanskje. Han var så heldig som det gikk an, tross alt.

Han fikk korrekt førstehjelp på stedet av dyktige mennesker. Han ble fraktet trygt og raskt til sykehuset, der han – og vi – ble møtt av et traumeteam bestående av flinke, omsorgsfulle mennesker. Ja, den ene legen møtte ham til og med velkommen på akuttmottaket med en lekebil som han hadde i lomma. Det er de små tingene… Han ble tatt i mot av engasjerte sykepleiere, som tok ham på alvor, som satte seg ned på huk, og uten å klage led seg gjennom ti minutter lange «høytlesninger» rett fra Anlegg & Transport flere ganger om dagen, hver eneste dag. Han fikk spise så mye Nugatti han ville, og ble servert saft og tåteflasker som den reneste prins. Han fikk medisiner når smertene ble for store, og han fikk oppmuntring og trøst når livet ble for leit. Vi hadde det så godt, så godt.

Veslebonden Brannskade kaffe

Han var i så manges tanker, hjerter og bønner i denne tiden, og det gjorde så godt. Og det var godt, å ha noe større å lene seg på i disse intense ukene. «Dette kommer til å gå bra,» kunne en god venn forsikre meg denne stille, ensomme natten. Det ble litt for stille, og jeg trengte noen å prate med. Vedkommende fikk rett; det gikk bra! Det er vi usigelig takknemlige for, men det ligger også i bakhodet at det like gjerne kunne gått verre. Det var vel bare en engels årvåkenhet som gjorde at det ikke gikk verre, strengt tatt, for den vesle gutten tok jo tak i koppen for å slukke tørsten.

Hendelsesforløpet har jeg beskrevet i en tidligere bloggpost. Klikk på linken HER og les hvor fort det kan skje. Del gjerne historien om hvordan det skjedde videre også, for jeg kan ikke få poengtert mange nok ganger hvor forferdelig lite som skal til:

Halvannen time på kaffekanna;
Fem minutter i et pappkrus;
Mindre enn to desiliter;
Annen- og tredjegradsforbrenning;
Tre og en halv uke på sykehus.

Nå er det altså gått ett år. Tankene om «hvis om» og «dersom» vil vi nok ha med oss i mange år ennå, og fortsatt er jeg skrekkslagen med tanke på hvor fort gjort det er, og hvor lite som faktisk skal til, men det gikk bra. Det gikk bra.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

6 comments on “Det gikk bra!

  1. Hjertebank, førstelinjesupport som jeg kaller det, funker 100% de gangene jeg har trengt det. Evig takknemlig, betaler skatt med glede!

    • Vi har samme erfaring, så den skatten betaler jeg med den største glede og fornøyelse. Vi har fått igjen langt mer enn vi har betalt 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *