Fire krokus

På kjøkkenbordet vårt står det en liten gjeng med gule bustehoder og strekker seg til værs fra et gammelt eggeglass. Endelig er det tiden for å kunne jakte grøftelangs etter små fargeklatter. Endelig er det tiden for å finne noe annet enn bare kvister fra hagen å fylle vasene med. Og – endelig er det tiden for…

«Mamma? Mamma?» Veslekæll stod i døråpningen og ropte på meg. «Mamma? Kan jeg få hente en sånn blå en?» «En blå en?» Jeg befant meg ikke helt på samme side som femåringen. «Ja? Sånne som vokser foran ved kjellerlemmen?» Han så spent på meg. «Åh! Du mener krokus? De som er hvite og lilla?»

Min første innskytelse var å forklare at man ikke plukker blomster fra bedene, men så klarte jeg ikke helt å stå i mot det forventningsfulle ansiktet til femåringen. Akkurat som for ham, var dessuten fristelsen stor for meg også. «Ja, det kan du,» smilte jeg mot ham. Han føk mot døra igjen, men dro litt på det. «Mamma? Kan jeg ta fire?» Han så på meg. «Ja, ta fire krokus du, vennen min.»

Noen minutter senere stod veslekællen vår på ny i døråpningen. «Mamma!» Forventning var byttet med stolthet, og mot meg rakte han ei fin, lita hånd med fire krokus i. To lilla og to hvite. «Tusen takk! Så fine,» sa jeg og mente det. Jeg fant fram den faste «barnehandvasen» som alltid står parat på kjøkkenbenken i sommerhalvåret, og gav dem litt vann. Fire krokus, så vakre og vårlige.

Fire krokus fra hagen og ei barnehand

Nå er barnehandvasen tom igjen, og de fire krokusene er visnet ned, men vasen får stå. Forhåpentligvis er det ikke så lenge til jeg på nytt kan høre fra døra i gangen: «Du mamma?» Endelig er det den tiden igjen.

Vi blogges!

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *