• Bloggandakt,  I fokus,  Livsstil og sjølberging (40/16)

    Det bittelille ordet

     «Hva må du si da?» Den lille, vennlige påminnelsen på fem, små ord. «Takk.» Kanskje er det ikke bare våre minste som trenger å bli minnet om det lille, men akk så viktige ordet innimellom. I vår iver i en søken etter noe mer, er det lett å glemme det. Å sammenlikne seg med sidemannen kan synes langt viktigere enn det bittelille, unnselige ordet. Mye vil ha mer, og mer vil… Det er dog ikke bare i den vestlige verdens materialistiske jag det kan være lett å glemme det lille ordet. Det er mye vi har lett for å ta for gitt, vi som har det, og gjerne i overflod.…

  • Bloggandakt

    Trenger du egentlig å vite det?

    Er det én ting jeg forsøker å holde litt unna Hverdagen på Fjellborg her, selv om det som regel er en skrikende del av hverdagen, så er det sykdommen jeg lever med, og smertene. De siste ukene har jeg vært slått fullstendig i bakken av en prolaps i nakken, og dagene kan bli både lange og tunge, når stingene av smerte blir som skarpest. Likevel skriver jeg ikke så mye om det. Mest fordi at dette, til tross for å være en hverdagsblogg, ikke skal være en sykdomsblogg, men også fordi det handler mye om hvor jeg selv har lyst til å legge fokuset både her og i livet for…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Når det er oversvømt

    Det har regnet godt her i dag, og da jeg var i skauen tidlig i kveldinga, kom jeg til å tenke på en skautur fra i høst. Selv om det riktignok var oppholdsvær den dagen, så var det like mye vann i bekkene som nå, og akkurat som i dag, måtte jeg legge om ruta litt. Jeg kom meg rett og slett ikke fram på stien, for alt vannet som rant over bekkens bredder. Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. I det jeg klatret oppover de bratteste åssidene i skauen, husket jeg hvor gøy jeg syns at nettopp dét var i høst. Det var som å gå på…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Troen på en morgendag

    Vet du hvordan det føles? Når dagen er litt tung? Når du kan bore nesa ned i pelsen til en god venn, og legge armene rundt ham? Din beste venn, og partner in crime. Snuse inn duften av varme, trygghet og trofasthet? Liksom trøste ham med at alt kommer til å ordne seg, selv om det kanskje egentlig er du selv som trenger nettopp de ordene. Vennen din lytter. Forstår. Dømmer ikke. Vet du hvordan det føles? Hvis du vet det, så tror jeg nok du forstår hvorfor jeg ikke klarte å glemme den mannen jeg gikk forbi på Karl Johan da jeg var i Oslo litt tidligere i uka. Litt…