• Bloggandakt

    Bloggandakt: Nyttig dødsfall? Eller bare meningsløst?

    I dag er det altså morsdag, og gratulerer med dagen til alle slags mødre der ute. Dere gjør en fantastisk jobb! Her på Fjellborg har jo mor vært alene hjemme, men det gjør ingenting. For en mamma er det viktig at barna kan kose seg på egenhånd også, og det vet jeg at de har gjort. Og det gjør faktisk jeg også; klarer meg på egenhånd. Ikke alle har en mamma og spise kake sammen med og kjøpe gave til, og jeg er en av dem. Det er helt greit, og det er heller ikke det som er temaet for dagens bloggandakt, men det har likevel fått meg inn på tankene…

  • Nusse

    Nusse har satt sine siste spor

    I går skrev jeg om fotspor her på Hverdagen på Fjellborg, og noen setter et litt sterkere avtrykk i sanden enn andre. Det gjelder også for dyr. Jeg har hatt dyr hele livet. Noen er glemt og noen er gjemt. Den stakkars pusekatten Tassen, for eksempel, som da jeg var på veslekælls alder, måtte finne seg i absolutt alt – og gjorde det. Eller kopplammet Kvernhusgutten, som gikk hakk i hel på bestefar en hel sommer. Gris-Ola, en svart liten sak av typen mini, som endte som grande og til slutt flyttet på ordentlig gård. Soodus, som vi måtte ta farvel med i sommer etter sju år på samme vei.…

  • Bloggandakt

    Bloggandakt: Fotsporene

    For fem år siden i dag, hang flagget høyt på Fjellborg. Stuene var dekket til fest, og vakre blomster dekorerte bordene. Det gjorde også noen bitte små føtter klippet ut i fargerik kartong. Føttene var et avriss av hedersgjestens egne. Et par store små føtter, som tre måneder i forveien hadde måttet få nye sokker allerede da han ble født. De innkjøpte i størrelse 10-12 holdt ikke for en liten kæll på 55 cm og med en solid størrelse 15 allerede på fødestua. Det var mange føtter på Fjellborg den dagen. Besteforeldre-føtter, tante-føtter, fadder-føtter, oldeforeldre-føtter… Alle invitert til dåpsfest, og alle invitert til å følge veslekællen med på livsveien. Langbordet…

  • Hverdagsbetraktninger

    Vellykket samarbeid. Eller.

    Den forrige bloggposten her på Hverdagen på Fjellborg avsluttet med «hva morgendagen bringer, er jeg ennå ikke sikker på,» og vel… Det var kanskje like greit at jeg ikke visste? Det har blitt en liten ufrivillig pause på siden her, for fra den ene dagen til den neste, skjedde livet. Ja, eller så veldig brått og plutselig skjedde det vel forresten kanskje ikke, men dere vet hvordan det er? Man lukker øynene, håper på det beste, og later som ingenting helt til smellen er et faktum. Sånn er det jo uansett hvor, når og hvordan det smeller, og i etterpåklokskapens lys så ser man jo alltid at det var en litt…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Når det er oversvømt

    Det har regnet godt her i dag, og da jeg var i skauen tidlig i kveldinga, kom jeg til å tenke på en skautur fra i høst. Selv om det riktignok var oppholdsvær den dagen, så var det like mye vann i bekkene som nå, og akkurat som i dag, måtte jeg legge om ruta litt. Jeg kom meg rett og slett ikke fram på stien, for alt vannet som rant over bekkens bredder. Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. I det jeg klatret oppover de bratteste åssidene i skauen, husket jeg hvor gøy jeg syns at nettopp dét var i høst. Det var som å gå på…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Troen på en morgendag

    Vet du hvordan det føles? Når dagen er litt tung? Når du kan bore nesa ned i pelsen til en god venn, og legge armene rundt ham? Din beste venn, og partner in crime. Snuse inn duften av varme, trygghet og trofasthet? Liksom trøste ham med at alt kommer til å ordne seg, selv om det kanskje egentlig er du selv som trenger nettopp de ordene. Vennen din lytter. Forstår. Dømmer ikke. Vet du hvordan det føles? Hvis du vet det, så tror jeg nok du forstår hvorfor jeg ikke klarte å glemme den mannen jeg gikk forbi på Karl Johan da jeg var i Oslo litt tidligere i uka. Litt…

  • Livstanker

    Ikke bare fryd og gammen

    Her på Fjellborg har det vært en trist dag i dag. Vi har fulgt vår kjære, kjære tippa til graven. At tippa, som alltid har vært der, ikke lenger er det, føles helt uvirkelig. Tenk det da, at jeg i en alder av 29 har hatt en oldemor lenger enn jeg har hatt en mamma! Oldemor manglet nøyaktig én uke på 98 år. Klar som en klokke! Og for ei dame! Hun hadde alltid tid til oss, og var alltid interessert i vårt gjøren og laden; hvordan det stod til med oss, hvordan veslekæll hadde det i barnehagen, om veslebonden hadde kjørt traktor i det siste, dyrene våre, ja, hverdagen.…

  • Bloggandakt,  Hverdagsbetraktninger,  Livstanker

    Når det stormer

    Veslebonden er en musikalsk fyr. Han er glad i sang og musikk, og koser seg som mest når mamma setter seg ved pianoet, mens han ligger på gulvet og leker. Vi synger mye og ofte sammen, og den siste tiden har han lagt sin elsk på Når det stormer. Når det stormer, når det stormer, Når det stormer rundt omkring. Du husker kanskje sangen fra søndagsskolen? «Hei!» stemmer han ivrig i, og klapper og ler. Vi synger den flere ganger om dagen. Jeg har aldri tenkt noe videre over teksten; det er bare en sang jeg alltid har kunnet, og som er morsom med sine bevegelser, og jo høyere sang…