• Sommer på Fjellborg

    Lekestua mi – et lite farvel

    Da jeg var fire år gammel, hadde jeg en voldsom krangel med bestefar og pappa. De kunne da ikke finne på å ta ned huska mi, og attpåtil hogge ned treet den hang i? Nei, slikt gikk ikke an! Hadde jeg bare skjønt hva en lekestue var for noe, så hadde jeg nok ikke blitt så skuffet over den huska (og jeg fikk nytt huskestativ litt senere). Bestefar og pappa skulle nemlig bygge lekestue til meg! Jeg husker det enda godt. Antakelig best av alle sammen, for det var ingen som trodde på meg da jeg sa at lekestua var isolert, men jammen fant vi ikke ti centimeter med isolasjon…

  • Livstanker

    Barndomsskålene

    I helgen var jeg og rotet rundt i skjenken i stua igjen. Skåler til rørte jordbær og blåbær, og en til granskuddsirup, en bolle til gelé, og én til mors og fars potetgull på kvelden. Alltid når jeg står og stabler opp og stabler ned de gamle, fine skålene mine etter oldemor, lurer jeg på det samme: Hva vil barna mine huske fra sitt barndomshjem når de en gang blir store? Jeg husker at pappa en gang fortalte meg at teak var noe han aldri ønsket over terskelen i sitt hjem. Det hadde han fått nok av i barndommen. Jeg begynner å komme litt over skrekken for lutet furu, men jeg…

  • Hverdagsbetraktninger,  Sommer på Fjellborg,  Veslekæll

    Barndommens farger

    I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…

  • Livstanker

    Bringebæralleen

    Jeg bærer barndommen min tett til brystet. Her på Fjellborg går jeg hver eneste dag på min barndoms stier; de som er trygge og kjente, og uten overraskelser. Jeg er voksen nå, men innimellom hentes jeg likevel tilbake i tid. En lyd, en duft, en bevegelse – plutselig er jeg tilbake. Fortsatt på den samme stien, men i en annen tid. Husker du hvordan det var å være liten? Hvordan det var å se verden fra et annet perspektiv? Verden var ikke noe som befant seg der du var, men langt der ute – eller høyt der oppe. Hverdagen var ikke fylt av endeløse gjøremål, men av spennende eventyr. Historier å…