Nusse har satt sine siste spor

I går skrev jeg om fotspor her på Hverdagen på Fjellborg, og noen setter et litt sterkere avtrykk i sanden enn andre. Det gjelder også for dyr. Jeg har hatt dyr hele livet. Noen er glemt og noen er gjemt. Den stakkars pusekatten Tassen, for eksempel, som da jeg var på veslekælls alder, måtte finne seg i absolutt alt – og gjorde det. Eller kopplammet Kvernhusgutten, som gikk hakk i hel på bestefar en hel sommer. Gris-Ola, en svart liten sak av typen mini, som endte som grande og til slutt flyttet på ordentlig gård. Soodus, som vi måtte ta farvel med i sommer etter sju år på samme vei. Det var bryllupsdagen sin, det. Nusse har også satt spor.

Nusse Løvehode

Nusse kom hit i sommer, etter å ha blitt med hjem som en spretten suvenir fra Sveji og Tyinlam. Husker dere hvordan det gikk til? Husbonden døpte henne umiddelbart for Forrett, for han skulle slettes ikke ha noen kanin med mindre den ikke skulle spises. Veslekæll og jeg gikk selvsagt ikke med på slike middagsforslag, og trumfet igjennom med Nusse. Skjønt, det var ræggdotten vi omtalte henne som. I jula ble Nusse syk. Stakkars, vesle ræggdotten vår. Hun skjulte det godt – som kaniner gjør – og det var magefølelsen mer enn noe annet som fikk meg til å følge med litt ekstra. Mot slutten av romjula utviklet hun diaré, og vi dro til veterinæren. Akuttbehandling ble igangsatt, men likevel…

Vi hadde akkurat spist middag på nyttårsaften, og tiden var inne for en ny runde med fôring og vitaminer da jeg løftet henne opp i fanget mitt. Hun var litt slapp og rar, og akkurat i det jeg skulle gi henne sprøyta med høyblanding, trakk hun sitt siste åndedrag. Hun døde i fanget mitt. Stakkars Nusse. Og stakkars meg. Jeg skal innrømme at jeg syntes fryktelig synd på meg selv også akkurat da. Nusse og jeg var jo blitt så gode venner på det halvåret hun hadde bodd her! Nyttårsaften fortsatte naturligvis som planlagt, men den første uka i det nye året ble tung, altså.

Renraset løvehode

Er det ikke rart? Så bitte små poter? En drøy kilo ræggdott med pelsen til alle kanter og sære fakter. Ja, for sær var hun, og en bestemt liten dame. Ingen skulle bestemme om hun skulle være i eller utenfor buret, og om hun skulle kløs bak øret eller ei. Det styrte hun nemlig selv! Selv om ingen skulle diktere henne, var det mye selskap i den lille ræggdotten. Mens guttene har vært i barnehagen og husbonden har vært på jobb, så har det liksom vært Nusse og meg. Meg og Nusse. Det har vært noen flere her enn bare meg, og vi har skravla og holdt hverandre med selskap. Og så ble det plutselig tomt!

Plutselig var det ikke lenger noen å rope hei til da jeg kom inn døra. Buret i stua stod der tomt og forlatt. Ingen å småprate med når de andre var ute på. Ingen å snike til en godbit under middagslagingen. I grunnen ble jeg litt overrasket over egen reaksjon, for når vi lever som vi gjør, er dyr… dyr. Vi har selvsagt omsorg for dem og alt sånt, men det blir liksom ikke så personlig med noen-og-førti høner, liksom. Og grisen blir jo mat. Nusse, derimot, hun var jo selskap! Og så ble hun plutselig bare borte?

Renraset løvehode

Hvorfor hun ble syk, vet vi ikke. Veterinæren visste heller ikke. Det er sånt som skjer fra tid til annen med kaniner. Fôret og miljøet var uforandret, og det var ingenting som indikerte at noe var galt før det var for sent. Sånn er det, men tomt ble det. Jeg surmulte som jeg ikke har gjort over et dyr siden jeg var barn, da Nusse døde, og det tok ikke mange dagene før husbonden ymtet frempå om at det kanskje fantes flere kaniner der ute. Kanskje én av dem kunne flytte inn etter Nusse? Og la meg presisere: Han kalte ikke Nusse for forrett fordi han var så fryktelig begeistret for å få en kanin i hus. Selvsagt kan ingen erstatte Nusse, men noen har faktisk fått flytte inn etter henne. Hvem det er, skal dere få se i morgen. Titt innom igjen da? Og hils på nykomlingen vår?

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Nusse har satt sine siste spor

  1. Akkurat sånn følte jeg det også da Sannes kanin Luna døde etter 6 år. Plutselig ble jeg helt alene her hjemme…
    Skikkelig overrasket over egne reaksjoner. Luna var ikke syk heller. Hun bare døde en natt etter å ha gjemt seg i 23-tida på kvelden.
    Nå leker Luna og Nusse sammen

    • Da hadde hun vel vandret med de årene hun skulle da <3 Det er trist når kjeledyrene forsvinner. De er jo "bare" dyr, men likevel... Ekstra godt merker vel kanskje vi som går hjemme det også? Luna og Nusse har det nok gøy nå 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *