Bursdag

Fiolin! Jeg ønsker meg fortsatt en fiolin!

Tre skarve, små uker igjen av tjueåra. Trøste og bære. Snart bursdag. Snart tretti. Vanligvis pleier familie og venner og spørre om bursdagsønsker allerede den siste uka før jul, men runde tall går tydeligvis ikke under «vanligvis». Jeg mistenker at husbonden har noe med saken å gjøre. Han pleier nemlig ikke å være den første til å spørre, men denne gangen kom han de fleste i forkjøpet. Allerede i begynnelsen av desember lurte han på hva jeg ønsker meg til bursdagen, og jeg hadde svaret klart: Jeg ønsker meg en fiolin!

Da jeg var liten, hadde jeg to mål her i livet. Det ene var å bli budeie, og det andre var å kunne spille fiolin! Om ikke akkurat som budeie, så lever jeg nå i alle fall et landsens liv, men den felegnukkinga er det verre med. Her må jeg jo bare få rette en bebreidende pekefinger mot min kjære far, og det gjør antakelig husbonden ganske snart også, dersom min kjære familie snapper opp dette innlegget og etterkommer mitt ene bursdagsønske, men sånn er det altså. Jeg ville spille fiolin, men ble i stedet avspist med en knallgul, batteridrevet fele som spilte Old McDonald til ørene falt av, og grisen hylte. Også fikk jeg keyboard og seks års undervisning på tangenter. Det står altså ikke på musikaliteten, men noen fiolinspiller har jeg ikke blitt. Ennå.

Gul fiolin, leke

«En fiolin?» Jeg så jo at husbonden fikk fullstendig panikk da jeg ytret mitt bursdagsønske. Han hadde antakelig ingen vanskeligheter med å forstå hvorfor svigerfar hadde gitt hans kone et keyboard med volumknapp på, framfor strenger og bue. «Ja, en fiolin,» bekreftet jeg. Jeg mener… Nå er jeg jo på vei inn i et nytt tiår, og siden førtiåra er de nye tretti, og jeg har hatt førtiårskrise i to år allerede (den inntraff ved fylte 28), så er det jo på tide for husmora å realisere noen drømmer? Selvrealisering, som det så fint heter. Det må jo kunne gå an det, nå?

Ikke er jeg på treningssenter, og ikke farter jeg rundt i Eurpoas storbyer (flyskrekk som jeg har). Husbonden er dessuten bortreist opptil flere helger i året, og å øve på dette strengeinstrumentet kan jeg jo tross alt gjøre mellom syv og femten når han likevel er på jobb. Det siste argumentet kunne jeg forresten se at roet ham litt, og han dristet seg til et oppfølgingsspørsmål. Ja, for hvor skulle jeg kunne lære å spille fiolin, da? Finnes det undervisning for den slags i omegnen? Google knuste husbondens siste håp, og jeg konkluderte: «Jeg ønsker meg en fiolin og bidrag til spilletimer. Det kan du si om noen spør.»

Men! Ingen har spurt! I hvertfall ikke meg. Jeg har stusset litt på dette gjennom januar, men nå har det omsider demret for meg. Det er jo ikke rart at ingen har spurt hva jeg ønsker meg til bursdagen! Husbonden har jo selvsagt tatt litt ansvar, og spredd ordet blant familien. Han har jo sørget for at ingen spør, for hvis ingen spør, kan ingen si at de visste, og da kan jo husfreden bevares i ytterligere ti år! Han er slettes ikke dum, den husbonden, men det er jo ikke jeg heller! Jeg gjennomskuet jo den planen.

Nå er det altså tre uker igjen til jeg har bursdag, og jeg står ved det jeg har sagt. Jeg ønsker meg fortsatt en fiolin. Det har jeg gjort siden jeg var tre år gammel, så ingen kan komme å si at det bare er en «fase» og at «det går over». «Hun vokser det av seg og får andre interesser.» Øhm, nei. Pappa? Hører du? Og altså, det er ikke det at jeg skal forvente og forlange gaver av gjestene mine når de kommer ramlende over dørstokken her for å feire meg om noen uker, men vi vet jo alle hvordan det fungerer? Noen konvolutter og vakre gavepapir er det jo alltids, ikke sant, selv om man forsikrer alle og en hver om at man verken trenger eller ønsker seg noe spesielt. Men akkurat i år, så ønsker jeg meg faktisk noe spesielt!

Kjære familie, kjære venner, husbond og pappa!

Viktigst er det at dere holder meg på bena, og støtter meg gjennom denne milepælen som skremmer livskiten ut av meg. Tretti år – enkelte av dere påstår jo at jeg ble født i går. Jeg vet det er godt ment, men jeg vet også at dere ljuger. Dere er fine folk, og jeg vet at jeg har dere i ryggen på vei inn i tredveåra. Jeg er heldig: Barna er friske, og ser ut til å bli dugelige folk. Mann og Volvo stasjonsvogn har jeg også skaffet meg før jeg blir voksen-voksen. Men, min barndoms drøm står altså fortsatt ved: Jeg ønsker meg ei fele! Gjerne med tilhørende bue også, for jeg har mistet den røde jeg hadde.

Gul fiolin, leke

P.S. Fela ikke være gul.

Ærbødigst, husmora.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

I morgen blir det også gavetips her på Hverdagen på Fjellborg, men ikke til liksom-kriserammede husmødre på vei ut av tjueåra. Morsdagen møter oss i enden av uka, så la oss heller se på hva vi kan finne på til mor!

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

3 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics