Utsatt. Utsatt. Utsatt. Gjort!

Bloggstreik? Hørt sånt! Den var høyst uplanlagt, men du verden så godt det faktisk var med litt fri fra datamaskinen også. Tiden ble i grunnen brukt også, om jeg kan si det selv? I alle fall er det med temmelig god samvittighet at jeg snart runder av mandagen!

De siste tre, fire dagene har jeg nemlig fått unna masse arbeid som egentlig skulle vært gjort for små og store evigheter siden. Dere vet, sånt som bare blir utsatt og utsatt helt til man blir rød i mosen bare man tenker på det. Det er jo helt grusomt! Enda mer grusomt er det at det meste av sånt utsatt-arbeid, egentlig ikke tar lang tid i det hele tatt. På fredag, for eksempel, hadde jeg satt av hele dagen til å løpe ærender i halve fylket rundt. Ærender som var utsatt og flyttet og utsatt igjen. Hele torsdagen brukte jeg til å planlegge og å psyke meg opp. Målet var å rekke hjem igjen til middag.

Halv tolv, var jeg hjemme. Halv tolv! Det var inkludert et heidundrende snøvær, polske trailersjåfører og en lunsj. Hva i alle dager hadde jeg utsatt det så lenge for? (Og typisk nok til den dagen hvor det snødde så tett at jeg ikke engang så sporene til bilen foran meg.) Lørdag var det samme greia. To rom skulle vært ryddet siden før jul og vel så det. Det er sånne rom som vi egentlig ikke bruker, men som likevel brukes – til å stue bort ting uten fast plass. Vi har soverom, baderom, kontrorrom – og utsett å rydde-rom. Men, det er faktisk grenser for hvor lenge rot kan utsettes. Grensen går engang i november når grisene skal slaktes, og i fjor utsatte jeg det faktisk såpass lenge også. Jeg angret. Jeg lærte. Jeg ryddet på lørdag. Vet dere hvor lang tid det tok? Én og en halv time, gulvvask inkludert.

Det føles så godt! Å bare få det unna. Smakk! Smakk! Man blir et nytt og bedre menneske. Man tenker klart. Man føler seg uslåelig. Man får energi! Og den brukte jeg på et kott i dag. Sola skinte fra tilnærmet skyfri himmel ute, men med et iskaldt nordavær, holdt jeg meg inne. På et mørkt kott. Om utsett å rydde-rommene hadde vært utsatt lenge, var det ingenting mot dette kottet. Her fant jeg rot helt tilbake fra 2014. Helt riktig! Tre år gammelt rot! Kott, altså. Det er nesten på grensa til at det burde vært forbudt, for det hoper seg jo opp fortere enn du kan si kott, på et sånt lite rom. Men, så er de jo kjekke å ha også da, kottene. Særlig når de er ryddige og fremkommelige også.

Jeg skal ikke si hvor mange bæreposer med klær jeg skal levere til UFF i morgen, men foruten de posene var det – utrolig nok – ikke mye som skulle kastes heller. Bare noen knuste pappesker. Det gjaldt liksom bare å omorgansiere litt, og på å organisere er jeg god! Nå er det så ryddig og fint der inne, at vi nesten kan spise kveldsmat der inne. Ja, faktisk har jeg måttet titte inn der et par ganger i løpet av ettermiddagen, liksom bare for å slippe og klype meg i armen, og å tro mine egne øyne. Så ryddig! Det tok fire timer, men de fire timene var det vel verdt. Skammen over at de fire timene ikke ble spandert før, må jeg bare leve med, men gjort er gjort. Jeg får heller spikre følelsen jeg nå har til minnet, slik at det systemet som nå hersker i kottet, faktisk kan vare.

Og, mens jeg sitter her med kaffekoppen og tastaturknottene, så sitter jeg jo selvsagt og lurer… Hva mer har jeg utsatt? Hva mer kan jeg gjøre? Det er jo rene rusen, dette! Jeg vet at det ligger «noen» poser med panteflasker i kjelleren. Kanskje det snart er på tide å tjene noen kroner på de? Bøttekottet under trappa er forresten også et lite prosjekt. Vi har en kommode på badet også, som nok hadde vært brent i pur sinne, om vi hadde hatt dårligere tid på morgenene her på Fjellborg. Husmor til tross, det er ikke alt som er på stell og geledd til en hver tid. Men, alt til sin tid. Nå, for eksempel, er det tid for kveldsmat.

Jeg titter innom igjen i morgen, og mest sannsynlig med mitt aller første surdeigsbrød. I alle fall noe som skal likne. Så dere videosnutten i morges på Facebook? Jeg er ikke helt sikker på at Surpompen og jeg har funnet rytmen allerede på første oppdrag sammen, men det vil kvelden vise. Det skal snart i stekeovnen. Kryss fingrene for oss!

Og lurer du på hva i alle dager alle bildene av drivhuset har med saken å gjøre, så kan jeg godt fortelle at jeg fortsatt lever på den gode følelsen jeg fikk etter å ha ryddet der i høst. Det var nemlig også et prosjekt som ble utsatt og utsatt. Skammelig, men sant. Men, så ble det jo så fint da det var ferdig, og siden jeg kjøpte frø på fredag, så er det i grunnen bare våren vi venter på.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?