The handywoman. Eller.

Det går ikke akkurat gjetord på bygda om hva den derre husmora nede på Fjellborg fikser ved hjelp av en neglefil, litt eddik og en hyssingstump. Jeg er ikke spesielt praktisk anlagt av meg. I hvertfall ikke i følge husbonden. Jeg mener selvsagt noe annet, selv om jeg absolutt har min sterkeste side på det teoretiske, men når man deler banklån med en handyman som husbonden, skal det ikke så mye til før man ser fullstendig ubrukelig ut til sammenlikning heller, da.

Jeg kan nemlig når jeg vil! Og det vil jeg egentlig veldig ofte, det er bare det at husbonden stort sett gjør alt veldig mye raskere enn meg – såpass skal jeg innrømme – og da blir det til at man effektivitetsoptimerer, også fordeler vi arbeidsoppgavene slik at det skjer raskest mulig. Han, for eksempel, lager en hønsegård raskere enn meg, og jeg vasker badet raskere enn ham. (Eller, i alle fall bedre!)

Men, når husbonden er på jobb, kan jeg booste selvtilliten med både vil og kan og har tid og mulighet. I dag, for eksempel, skulle nye egg i rugemaskinen, men den ene dingsen på den ene tingen, var brutt tvert av under forrige ruging (og bare for at jeg skal fremstå i alle fall i et litt godt lys i dette innlegget: Nei! Det va’kke min skyld! Det var «noen» andres. Kremt.). Uten den dingsen ville ikke den tingen fungere som den skulle, og da er det klart at den måtte repareres! Ja, limes, faktisk!

Hova-bator

Siden jeg er så teoretisk, er jeg jo ikke dummere enn at jeg skjønner at limpistollim vil fungere heller dårlig i en maskin som er konstant varm. Da må det hardere saker til, så jeg snek meg rundt på de ulike vertkøy- og bukselommeskrotplassene til husbonden. Ta-ta! Epoxy Rapid! Da snakker vi krutt! Til og meg jeg, økonomen, har fått med meg at skal det gjøres skikkelig, skal det gjøres med tokomponent!

Tokomponent epoxy rapid

Dog, til tross for et praktisk anlagt øyeblikk, er jeg ikke tøffere enn at jeg aller helst vil lese en bruksanvisning før jeg begynner å leke med kjemien, men den slags finner man jo ikke i roteskuffen til en handyman. Eller mann, for den saks skyld. Men, det man ikke vet selv, det pleier som regel Google å holde styr på, og fem minutter senere stod jeg der med ferdigsammenklistret dings og ting, og så var det bare å vente på at limet hadde herdet.

Hova-bator

Mens jeg ventet på herdingen, var det de utroligste ting som festet seg til et lite punkt inne i hånden min, sånn som kaffekapsler, smørkniven, dopapir og vaktelkyllinger, men det slet seg bort etter en times tid. Etter noen timer, kunne omsider eggene gå i rugemaskinen, og om alt går som planlagt, så vil det om tjueen dager klekke nye kyllinger her på Fjellborg. Og gjør det ikke det, så er det i hvertfall ikke liminga det har stått på, med tokomponent og greier!

hova-bator rugemaskin

For, dere skjønner det, at det dumme limet, det herdet ikke! «Feil temperatur!» prøvde en venn seg med, da jeg klaget min nød. Jeg flyttet tingen med den fortsatt løse dingsen til et varmere rom, men nope. Fortsatt ingen herding. Enden på visa, ble syv færre egg i maskinen som følge av at tingen ikke fikk limt på seg dingsen sin, og dermed ikke kunne plasseres i maskinen. Og nå; nå må jeg, med halen mellom bena, krype til korset, ja, eller husbonden, da, og spørre om ikke han kan fikse den tingen (som han har ødelagt. Kremt.). «Du som er så handyman!» For det er nemlig ikke jeg. Sånn. Der. Jeg sa det.

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *