Sareptas krukke

I dag tidlig var det tungt å komme i gang med arbeidet. Jeg vet ikke hvorfor, men det er litt sånn at når jeg har noe som synes som all verdens tid til å gjøre noe, så får jeg liksom ikke gjort noe som helst. Og det var jo ikke akkurat det at det manglet på noe å gjøre…

Etter å ha tatt fôringsrunden ute, og sørget for at alle hadde fått sitt av kos og mat, gikk jeg de tunge skrittene ned til ripsbusken under kjøkkenvinduet her. Det er ikke akkurat det at jeg ikke liker å plukke ripsene, for det er en lettgjort jobb dét, det er bare det at det er ingen jobb som er fort gjort. I år har ripsbusken fremstått som den reneste Sareptas krukke, og jeg har flere ganger oppriktig betvilt hvorvidt busken noen sinne ville komme til å bli tom.

Tidligere år har jeg brukt omtrent åtte timer på å tømme ripsbusken. I år kom jeg ut av tellinga etter seks, og da var jeg på langt nær halvveis. Raklene har hengt så tett at det er helt utrolig at de har klart å klamre seg fast til grenen de har hengt på, uten å miste fotfestet. Jeg har altså aldri sett på maken!

Time etter time, spann etter spann. Tommelfingeren og pekefingeren er helt såre etter å ha knepet av flere tusen rakler med store, saftige, røde rips. Men! Nå er busken tom! Hver eneste gren på den gedigne saken er finkjemmet og tømt, og nå er det ikke et eneste ripsbær igjen. På kokeplata står saftkokeren og putrer, og jeg venter i spenning på å se hvor mange liter med råsaft det blir ut av årets avling. I fjor viser notatene mine at vi fikk 10,75 liter med råsaft. Så langt i år har vi fått 8,5, og det er på langt nær alt. Det er fint, det, for ripssaft er en god favoritt til middagsmaten her på Fjellborg, og godt og leskende på en varm sommerdag.

Nå går denne sommerdagen mot slutten. Saftkokeren skal riktignok få putre noen timer til, men dyrene skal snart få kveldsmaten sin. Jeg skal ta en liten runde i frukthagen og se hvordan det står til med modningen av plommene. Det foreligger et ønske om plommesyltetøy i år, og da må de tas før de er overmodne. Jeg vet at noen av dem er på nippet. Deretter blir det nok å klappe seg selv på skulderen og være fornøyd med egen innsats. For, til tross for en sirupsseig start, så kom jeg jo i mål med noe i dag, og det er mer enn ingenting.