På tur langs en bygdevei

I dag har veslekæll og jeg vært ute og gått tur. To ganger! Han skulle i bursdag litt lenger oppi bygda her, og lurte veldig på om ikke vi kunne gå. Selv om jeg var en anelse skeptisk til om de fem år gamle bena klarte det uten å bli altfor slitne før en barnebursdag, så kunne jeg jo ikke si nei til det når barnet selv tok initiativ til fysisk aktivitet. Heldigvis så gjorde jeg ikke det, for ikke ble han sliten, og for noen turer vi to hadde!

Bygda vår er full av minner og gamle steder, som bygder ofte her, og langs veien finner vi opptil flere av dem. Først og fremst passerte vi jo den stakkars, gamle traktoren vår, og veslekæll syns den så fryktelig kald ut der den stod. Heldigvis er det ennå et par måneder igjen til vi skal i gang med veden, og innen den tid har forhåpentligvis den verste frosten gitt seg. Da kan det jo hende at Inter’n gidder å starte igjen også, for det tror jeg ikke den hadde gjort selv på de beste vilkår nå.

Traktor International 1971

Et stykke lenger opp, ligger det noen gamle gårdstufter. En gang i tiden stod det som visstnok var bygdas vakreste gård her, men det er mer enn jeg kan huske. Selve gården husker jeg godt, men vakker var den ikke. Jeg fortalte veslekæll om hvordan den gamle mannen som bodde der, hentet vann i bekken og om den gamle, grønne frakken hans. Fryktelig spennende, syntes femåringen, og da vi var på tur to og hjemvei, måtte jeg jammen fortelle hele historien én gang til. Også om butikken jeg fikk lov til å kjøpe sjokolade i på lørdagene da jeg var liten. «Hæ? Var det gullpapir på sjokoladen?» Nå er det plastikk, og den gamle butikken med trollet i kassaapparatet er for lengst revet.

På tur i hjembygda

«Men mamma? Hvorfor heter vi det vi gjør til etternavn?» Langs ruta ligger gården som tippoldefaren hans ble født på. Jeg fortalte om radioen som var gjemt på stabburet der under krigen. Om hvor gammel-faffa bodde da han var liten. Om mange av de små tingene som man liksom bare vet, eller som man tror man vet, men som man i realiteten er i ferd med å glemme fordi det er så lenge siden man har blitt fortalt de samme historiene selv. Både til og fra bursdagsselskapet fikk jeg lov til å snakke nesten helt uavbrutt. Alle som kjenner en fem år gammel gutt, vet at det ikke skjer ofte. Kun innimellom avbrøt han, med små spørsmål om hvem eller hva eller hvor.

På tur i hjembygda

Det ble to hyggelige gåturer. Ikke én gang klaget han på at han var sliten! Selv ikke på hjemvei etter en fin bursdag, og enda det ble nesten fire kilometer til sammen. Også var det så hyggelig å mimre! Rote litt i bygdas historie, og å så smått begynne og gi det videre. Jeg har jo selv tråkket mine barnsben rundt i bygda her, og uten engang å tenke over det, har jeg lært om stedene. Funnet mine egne. Nå er det mine barns tur. De skal få lære sin historie. Skape sin egen. Det er så trygt og så godt, og jeg kjenner på takknemligheten for at vi har fått lande akkurat her.

På tur i hjembygda

For fem år siden i dag var vi også på Fjellborg, men da var det ennå ikke vårt hjem. Likevel var vi i ferd med å skrive litt viktig historie her, og om det skal dere få høre mer om i morgen. Da er det også tid for en ny bloggandakt, så titt innom. Her på Fjellborg blir det hvert øyeblikk pannekaker på veslekæll og mamma’n. Vi er hjemme alene, og skal kose oss skikkelig! Håper dere har en fin lørdag også.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *