Nyt tiden. Sa de.

Da barna, og kanskje særlig veslekæll, var nyfødte, bad alle oss om å nyte tiden. «Nyt tiden,» sa de, «den kommer aldri igjen,» sa de. Og – «den første tiden går så fort!» Vi nøt tiden, og om ikke hvert eneste minutt, så i hvert fall hver eneste dag. Likevel raste tiden avgårde. Det var liksom lite vi kunne gjøre med det, men fortsatt tar jeg meg stadig i å tenke på at tiden går fort. At jeg må nyte tiden mens barna ennå er små; en vakker dag er det plutselig forbi.

Nå har vi lagt desember bak oss, og allerede er julemåneden litt på avstand selv om julepynten fortsatt er fremme i mange hjem. Men, selv om vi vasser i barnåler og fortsatt koser oss med lys i mørketida, så er det noe med nyttårsfølelsen. Vi har liksom allerede glemt hvordan vi bare for noen dager siden klagde vår nød over at tiden gikk så altfor fort. «Ett år allerede,» sa vi til hverandre. «Det er jo ikke lenge siden sist vi satt her i romjulsselskap,» sa vi. Nå har vi – av en eller annen litt merkelig grunn – plutselig all verdens tid foran oss, enda et år er et år samme når man begynner å telle. Er det ikke rart?

Hvitveis

 «Åh! Jeg skulle ønske det snart var desember,» sutret veslekæll i ettermiddag. «Da må du nok vente et år,» forklarte jeg, «nå er vi akkurat ferdige med desember.» «Åh! Men det er så lenge,» fortsatte veslekæll, med ekstra trykk på lenge. «Joda,» var alt jeg kunne komme på i farta, for akkurat der er nok veslekæll og jeg litt uenige. Men, hvorfor? Hvorfor er det sånn at tiden går sakte når man er barn, også i en så grassat fart at man nærmest blir reisesyk som voksen?

Nattfioler

Vi har diskutert det flere ganger her hjemme, og vi har funnet ut at det hele må handle om perspektiver. Som barn har man færre opplevelser av samme sort å sammenlikne med, og derfor oppleves syklusene som lenger. Som voksen har man rukket å gjenta syklusen flere ganger; vi vet hva som kommer, og har flere knagger å henge opplevelser vi kjenner igjen på. Litt som når man kjører til et sted man sjelden eller aldri har besøkt tidligere: Turen til den bestemte destinasjonen oppleves jo som en liten evighetsreise, selv om det kanskje bare er snakk om noen få kilometer utenfor kjente veier. Hjemveien, derimot, den går jo unna som ingenting, også plutselig var man hjemme igjen. På null komma svisj! Rart?

Blåbærtur

Men, på hjemveien kjenner man jo igjen det man møter langs veien. Akkurat sånn tror jeg det blir ellers i livet også. Jeg tror rett og slett at vi blir flinkere til å kjenne igjen endringene i tid og rom etter som vi blir eldre, får mer erfaring og ikke bare vet at noe skjer, men også hvordan det skjer. Vi vet at våren kommer, men vi vet også at vinteren må rase fra seg før det kan skje. Vi har lært å kjenne igjen tegn i naturen på når våren nærmer seg. På sett og vis fratar det oss kanskje noe av den barnlige evnen til å leve i nuet, men samtidig gjør det kanskje også at vi er flinkere til å nyte tiden vi er i også? Vi vet jo at den glir så fort forbi.

Vinter og snø

Vi kan jo «klage» så mye vi bare orker over denne tiden som raser så fort avsted, men det er lite vi kan gjøre med det uansett. Årstider kommer og årstider går, ungene vokser til, og selv om vi liker å innbille både oss selv og klærne våre noe helt annet, så blir vi eldre, vi også. Det er livets gang, og det beste vi kan gjøre – også for vår egen del – er å henge med i dansen. Innimellom hender det jo at man faller ut av takten, men da er det bare å telle seg inn etter beste evne. Du vet aldri når plata spiller siste sang.

Forhåpentligvis skal nå plata spille en stund til. Akkurat nå spiller den forresten en skikkelig januarsymfoni; her har snøføyka blåst på tunet i dag, og det har vært så kaldt og så surt nordavær som det nesten bare kan bli i januar. Dog er det godt med litt hvitt på bakken. Det lyser opp og gjør vinterlandskapet mykere i kantene, nå som det ennå er mørkt. Det gjelder å nyte dét også, som alt annet, før været snur og regnet smelter det. Litt møkkavær er dessuten bare godt i ny og ne, slik at man husker å være takknemlig for tak over hodet, ved i skjulet og varme pledd å krype under i sofakroken. Nettopp et slikt et skal jeg krype under nå, og jeg ønsker deg en fortsatt fin kveld.

Vi blogges!

Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Nyt tiden. Sa de.

  1. Gode betraktninger!!!!

    Kos deg med pledd og lune kroker, nytt år og det og stoppe opp for å nyte.

    Stor klem!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *