Når det er oversvømt

Det har regnet godt her i dag, og da jeg var i skauen tidlig i kveldinga, kom jeg til å tenke på en skautur fra i høst. Selv om det riktignok var oppholdsvær den dagen, så var det like mye vann i bekkene som nå, og akkurat som i dag, måtte jeg legge om ruta litt. Jeg kom meg rett og slett ikke fram på stien, for alt vannet som rant over bekkens bredder.

Ingen er så trygg i fare,
som Guds lille barneskare.

I det jeg klatret oppover de bratteste åssidene i skauen, husket jeg hvor gøy jeg syns at nettopp dét var i høst. Det var som å gå på oppdagelsesferd! Nå som da, gikk jeg på bare retningssansen for å finne tilbake til stien flere meter høyere opp. Jeg søkte etter faste holdepunkt, gikk i dyrenes vante tråkk og forsøkte så godt det lot seg gjøre i det ulente terrenget å holde kursen stø.

Fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

Da jeg gikk slik i høst, omtrent den samme ruta, bare noen hundre meter lenger sør, fikk jeg også litt ekstra tid til å tenke. I det jeg hoppet fra tuste til tuste for å komme over den forvokste bekken, fikk jeg glimt av barndommens minner og lek, da det gjaldt å ikke plumpe ned i glohet lava. Et par ganger gikk det galt, da som nå, men det verste som skjedde, var jo at jeg ble litt bløt. Denne vakre høstdagen, møtte regnet meg på veien, men likevel tok jeg meg tid til å farge tunga blå av alle godsakene jeg fant langs den nye stien. Jeg plukket med meg av den vakre naturen jeg fant langs stien, og jeg husker hvordan jeg storkoste meg der i høstregnet, med blåbærblå tunge og en vakker lyngbukett i hånden.

Herren selv vil sine berge,
Han er deres skjold og verge.

Jeg var lykkelig! Glad for nye oppdagelser. Noe litt utenom det vanlige, i alt det vante. Full av glede fra alle de små opplevelsene jeg hadde hatt underveis. Og jeg tenkte – slik er livet også! Det følger ikke alltid den stien man hadde pekt seg ut på forhånd, men alt har sin tid. På omveiene har jeg møtt mennesker jeg ellers ikke hadde møtt, lært ting jeg ellers ikke hadde lært, og samlet små gleder jeg ellers ikke hadde satt pris på.

Over dem Han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.

I ettertid tenker jeg at det var godt at jeg var i skauen akkurat den dagen. At jeg fikk denne lille utfordringen som fikk meg til å se litt annerledes på livet; tenke litt over det. Drøye to uker etterpå, var vi nemlig på vei til Ullevål Sykehus i hui og hast. Tankene fra denne skauturen ble livsviktige å ha med seg i ukene der, og å finne de store gledene i det små. Jeg er så glad for at jeg klarte å huske på  akkurat det, akkurat da.

Lyng skauen bekk

Gjør det beste ut av det dere er gitt, og vær rause med hverandre, folkens! Vær raus med deg selv, ikke minst. Og mist ikke motet selv om veien er oversvømt. Kan du ikke svømme, så finnes det andre veier til målet. Bratte, kronglete og litt lengre, kanskje, men frem kommer du. Du har all den tiden du trenger, og kom du ikke fram slik du hadde tenkt deg, så var det kanskje en grunn til nettopp det?

Hva Han tar og hva Han giver,
samme Fader Han forbliver.
Og hans mål er kun det ene,
barnets sanne vel alene.

God helg!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Når det er oversvømt

  1. Nok en gang sitter jeg her etter å ha lest bloggen din.
    Varm om hjertet,tårer i øynene og full av beundring Du skriver så godt,ekte og genuint.
    Forbilde og inspirasjon ☺

    • Tusen takk, vakre du <3 Forbilde vet jeg nå ikke, men det er fint om jeg kan inspirere i alle fall 🙂

  2. Karin Dwyer Løken

    april 30, 2016 at 9:59 pm Svar

    Nydelig, som alltid. Utrolig fint å se denne vakre sangen bragt fram igjen.

    • Takk, Karin <3 Sisteverset der har blitt en enorm trøst i mange stunder, og sangen synges hver eneste kveld på sengekanten her. Lina Sandell har mye bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *