Hva kan lille jeg gjøre?

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive litt om høner og rips og fremdriftsplaner i dag, men i stedet tror jeg det er på sin plass å løfte blikket noen centimeter, og strekke det litt utenfor Fjellborgs grenser i dag. Mot en verden som er blitt riv, ruskende gal!

Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Like før jeg la meg i går kveld, nådde nyheten meg om nok et terrorangrep. Denne gang på en flyplass i Istanbul, Tyrkia. I et ferieland. Uten sammenlikning for øvrig, har terror blitt det nye Midtøsten; nærmest daglig rapporteres det i nyhetene om selvmordsbombere og antall drepte, og det har bortimot blitt en verdslig sak. Noe som ikke lenger går så hardt innpå en; vi har liksom blitt herdet med årene, på de femten årene som er gått siden den grufulle tirsdagen vi alle husker. Dog er det ikke til å unngå og la det treffe en. Det er menneskeliv som blir tatt, og det er mennesker som tar dem.

Her kunne det selvsagt vært på sin plass å legge inn et avsnitt om religion, hat og galskap, men hva tjener det til? Hva hjelper det gang på gang å rope ut om at muslimske ekstremister er livsfarlige, og å slenge ut av seg den ene bastante påstanden etter den andre? Livsfarlige er de, men det er en liten gruppe mennesker som ønsker å skremme og forsure livene til resten av oss. Det er slettes ikke bra, men religion kan det ikke være. Reiligion er tuftet på godhet og nestekjærlighet; ikke på skremselspropaganda og ammunisjon!

Vern alle med din sterke hånd
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

Jeg gir terroristene det de vil ha, og jeg innrømmer det lett. Jeg blir vettaskremt, og oppriktig bekymret for den fremtiden barna mine skal leve i. Hvordan skal jeg oppdra dem til å møte dette? Uten å la terroristene føle oppnådde mål over deres frykt også? Hvordan skal jeg kunne beskytte barna mine fra den ondskapen som spres i verden?

Jeg kan ikke det! Jeg kan ikke forskåne dem fra virkeligheten! Jeg kan ikke forhindre at de møter skrekk og smerte. Men, det jeg kan gi dem, er kjærlighet. Uhorvelige mengder med kjærlighet! Og kunnskap. Jeg kan gi dem kunnskap! Kunnskap om hvordan de kan møte sin neste med kjærlighet, og ikke minst respekt. Så får jeg bare satse på at et flertall av de andre foreldrene her i verden gjør det samme, slik at terroristenes ideologier ikke får fotfeste og grobunn. Jeg kan også gi barna mine tid, slik at de føler trygghet. Trygghet i hvem de er og hva de står for, og anerkjennelse for den de er. Så kanskje kan de møte verden på stødige føtter som ikke svikter under dem når propaganda og sterke krefter av påvirkning, forsøker å overbevise dem om noe annet enn det som er rett og fornuftig.

Jeg trøster meg også med at det fortsatt finnes blomster, fugler som synger, og små gleder, og de små gledene vil aldri kunne overtalles av ondskapen, for gledene er uendelige bare vi tar oss tid til å se dem. Vel er det mye ondskap, krig og terror, men hvordan står det til med gledene? De anses ikke til å være interessante nok for medienes søkelys, men av alle de milliarder av mennesker som vandrer rundt på vår arme klode, så kan jo ikke flertallet av dem være her med onde hensikter? Det kan jeg bare ikke tro!

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.

Glede er interessant. Vi skal holde fast i gledene. I stedet for å vie terroristene, og all den frykt og ondskap de sprer, for mye oppmerksomhet, kan vi heller vende oppmerksomheten mot gledene og fryde oss over all godheten som finnes i verden, tross alt. «Hvordan kan nå lille jeg bidra? Det nytter jo ikke.» Jo, det kan du! Vi kan det alle sammen, for vi kan minne hverandre på det som er godt, og holde fokus på det som faktisk betyr noe her i verden – og det er ikke ondskap. La terroristene holde på med den slags, også kan vi andre holde på med glede.

Er du med? Har vi en plan?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Hva kan lille jeg gjøre?

  1. Fine, gode Camila !
    Jeg blir også truffet med redsel, men jeg orker rett og slett ikke tenke tanken helt ut. På fagspråket tror jeg det kalles fortrenging. Jeg driver å beskytter meg og er redd for barnas oppvekst og fremtid. Det er til tider ikke bare selvmordsbomber som gjør det altså, jeg synes ord som felleskap, respekt og vi har mindreplass, men, men..

    Jeg ta gjerne i mot barnesalmen du deler og også tanken om å ivareta gleden.
    Det kan vi klare og vi kan heie på våre små håpefulle i vår verden, – om den er på Fjeldborg eller på Jeløya

    Klem til dæ <3

    • Du har så rett, så rett. Samfunnet beveger seg i fullstendig feil retning! Jeg tror ikke engang jeg skal begynne å øse ut av meg om alle tankene rundt det. Vi blir aldri ferdig 😉 Klem igjen

  2. Eller på Fjellhamar!

    Grip dagen, vern om gode stunder, vær en motvekt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *