Historien om hvorfor husmora ble husmor


For fem år siden i dag, stod jeg forventningsfull bak en disk. Bak meg hadde jeg boller og brød og verdens største heiagjeng. Det jeg kanskje husker best fra hele dagen, var de siste fem minuttene før vi åpnet dørene for aller første gang: Alle de velduftende bakevarene lå pent og innbydende i disken. En glinsende kaffemaskin som snart skulle bli min beste venn. Et flott skilt hvor jeg med sirlige bokstaver hadde skrevet åpningstidene. Jeg stod på noen meters avstand og betraktet det hele. Kløp meg selv i armen. Om bare noen få minutter, skulle jeg ta i mot mine aller første kunder i mitt eget bakeriutsalg! En drøm var i ferd med å virkeliggjøres. Hadde jeg enda bare visst hvilket mareritt den drømmen skulle vise seg å bli…

Husmora på Fjellborg

Kundene var alle tiders! Over disken fikk jeg ta del i stort og smått i livene deres. Jeg lærte dem å kjenne. Det gamle ekteparet som hver fredag kom for å kjøpe smørloff og jordbærkake. Den trøtte småbarnsmammaen som alltid ville ha en trippel kaffe latte for å våkne. Den gamle ingeniøren som alltid hadde en god historie på lager, mens jeg skar formkneippen hans i skiver.

Jeg hadde ansatte. Seks flotte ansatte som utførte arbeidsoppgavene sine med glans! Vi kunne spøke og le, og vi stilte gjensidig opp for hverandre. Jeg kunne ikke ønsket meg bedre folk med på laget. Som daglig leder og selvstendig næringsdrivende fikk jeg godt utbytte av bachelorgraden min i økonomi og administrasjon. Samtidig slapp jeg å sitte innesperret på et kontor, og jeg fikk jobbe med mennesker uten å komme for nær. Dette var midt i blinken!

Husmora på Fjellborg

Den kvelden, for fem år siden, da jeg kom hjem fra vår første åpningsdag, var jeg stolt. Stolt og glad, var jeg, over å være i gang. Være på vei. I jobb! Jeg visste at det ville bli mye arbeid, og mange, lange dager i fremtiden, men jeg var optimistisk. Med en liten gutt som bare var fem måneder gammel da avgjørelsen om å starte egen bedrift ble tatt, er det klart at vi hadde gått noen runder sammen her hjemme i forkant. Likevel var vi enige om at noen muligheter må bare gripes når de er der, og denne grep jeg. Vi hadde planlagt og tilrettelagt så godt vi bare kunne, og det fungerte. Også for den lille som begynte i barnehagen to og en halv måned før sin første bursdag.

Det er bare det, at det er ikke alt man kan planlegge og tilrettelegge. Jeg har brukt uendelig mye tid på å bebreide meg selv i etterkant. «Hadde jeg bare», men faktum er at jeg hadde ikke «bare» kunnet noen ting. Eller… selvsagt kunne jeg sikkert det, men det er jo så lett å si i etterkant. Når man kjenner årsaken og kjenner konsekvensene av at det ble som det ble. Riktignok kunne jeg kanskje lyttet litt mer til meg selv i forkant, men jeg vet ikke hvor mye det hadde hjulpet. Jeg tror ikke jeg i min villeste fantasi kunne forestilt meg utfallet likevel.

Husmora på Fjellborg

Det begynte med en øyekatarr. Og så en til. Vi var inne i det første barnehageåret, så litt måtte man da regne med, tenkte jeg, og svelget lydig unna penicillinkur etter penicillinkur. Men, ingen penicillinkur i verden kunne likevel fjerne det underliggende problemet: En kropp som slettes ikke fungerte. Det var på en kontrolltime hos fastlegen etter en penicillinkur, at legen begynte å ane ugler i mosen. Ting var ikke helt som det skulle med meg. Legen kjente meg godt, og tok tak. Han krevde hyppige kontroller utover våren, og på forsommeren stilte han følgende ultimatum: «Enten så lar du drømmen gå nå, eller så arbeider du til kroppen din ikke klarer mer. Du kan leve eller dø.» Så brutalt ærlig var han.

Jeg ble vettskremt. Jeg ble også fryktelig lei meg, for jeg innså at legen hadde sørgelig rett. Jeg hadde så sterke smerter at selv en klem fra den ett år gamle sønnen min, fikk meg til å vri meg i smerter. I løpet av arbeidsdagen var det så vidt jeg kunne bevege meg, og hjemme var jeg så utmattet at jeg bare sov. Jeg var syk. Sykere. Syk hadde jeg nemlig vært i flere år, men alltid hadde jeg vært fast bestemt på at dét ikke skulle være en begrensning. Livet skulle leves tross en diagnose, og jeg var både dyktig og arbeidssom, så kjør på!

Månedene som fulgte etter det siste legebesøket, fortoner seg bare som en eneste tåke i minnet mitt. Jeg måtte si opp de ansatte, trekke meg ut av kontrakten med selve bakeriet, si farvel med kundene, drømmene… Det hele føltes som ett eneste stort nederlag. Samtidig hadde jeg store, fargerike tall i kalenderen. Jeg kunne ikke vente til den dagen kalenderen viste 0. Da var marerittet over, og jeg kunne begynne å samle opp bitene av meg selv.

Den dagen ligger fire år tilbake i tid. Nøyaktig ett år etter at jeg stod der så stolt og glad over å realisere yrkesdrømmen, leverte jeg nøklene og takket mine ansatte for en enestående innsats. Jeg husker absolutt ingenting av den dagen. Heller ingenting av dagene og ukene som fulgte. Fortsatt, fire år etter, arbeider jeg med å samle sammen bitene av meg selv. Jeg gikk så i tusen knas, at arbeidet synes nærmest umulig. «Det går i bølgedaler. Sykdommen vil gi deg gode perioder og dårlige perioder. Det blir bedre!» forsikret legen for fire år siden.

Jeg venter fortsatt på en oppadgående periode. En dag uten smerter og med energi nok til å eie dagen min, og livet mitt, i sin helhet. Jeg har også innsett at den dagen kanskje aldri kommer. At jeg aldri vil finne igjen alle bitene av meg selv. Noen av de bitene var kanskje ment å ødelegges for alltid, for å kunne gjøre plass til andre. Jeg vet ikke. Men, det er greit. Å ikke la seg påvirke av samfunnets syn på «sånne som» meg, å holde vonde tanker om at både årene på skolebenken og året i jobb var forgjeves; det krever knallhard jobbing hver eneste dag. Likevel er livet godt. Det var kanskje slik det skulle være.

Husmora på Fjellborg

At fremtiden ikke ble slik jeg planla, har jeg innfunnet meg med. Alle har sin plass, og min var tydeligvis ikke i det bakeriutsalget. I stedet har jeg funnet min plass her på Fjellborg. Her har jeg skapt en hverdag som gir liv til dagene, og en fremdrift i dagene tross de begrensningene jeg har. Ja, for at jeg har begrensninger er det bare å innse, muligheter til tross. Jeg kan ikke være som alle andre eller bidra på samme måte, men like fullt vil jeg være oppegående. Et forbilde for barna mine. Et positivt innslag i eget liv, ikke minst. Det koster ekstremt mye noen ganger, men sånn får det være. Jeg trenger en mening. På langt nær alt synes for andre der ute, men det er det gode som får fokus. Som er hverdagen på Fjellborg. Selv om det ikke ble med rosa skjorte, rosinboller og ferske brød.

Det handler ikke om å gjøre det du liker, men å like det du gjør. Veien hit skulle gjerne vært annerledes, og sykdomsplagene aller helst eliminert, men hverdagen på Fjellborg? Jeg ville ikke byttet den for noe! Det er dette som er livet mitt nå. Jeg er takknemlig for det jeg står opp til hver eneste dag, og den dagen som var så spesiell for noen år siden, er i ferd med å bli bare et blekt minne langt bak i boken. Feiltrinn? Nei, jeg syns ikke det. Å forsøke, er ingen feil. At noe ikke helt blir som man har tenkt seg, det er bare livet, og med det kan man ingenting gjøre utenom å smile og forsøke på nytt. Om ikke jeg eier dagen, så eier jeg i det minste gleden.

Ja, så slik gikk det altså til at husmora ble nettopp husmora på Fjellborg.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Historien om hvorfor husmora ble husmor

  1. Så kjekt at du har skrevet igjen. Du er så flink til å engasjere med teksten din.
    Jeg tror alt har en mening, og at man vokser på de erfaringene man gjør i livet. Jeg ble selv så syk for seks år siden at jeg ikke klarte annet enn å ligge i et mørkt rom.
    I dag er jeg bedre, men frisk blir jeg nok aldri. Med en gang det blir litt for mye å håndtere slutter kroppen å virke. Til tross for det klarer jeg å balansere hårfint både utdannelse og jobb hjemmefra samtidig som vi prøver å bli småbrukarar.

  2. Så sterkt å lese….!
    Kjenner så altfor godt korleis det er å ha ein kropp som begrenser både kvardag og drømmer…..
    Du er tøff som torde å satse! Og tøff som klarte å gi deg og finne ein ny veg .
    Å akseptere at ein ikkje kan gjere det ein helst vil, er så vanskeleg!

    Takk for at du deler, både sorger og gleder <3

  3. <3 Og der kom tårene mine.. Husker iveren din, pågangsmotet og sorgen. Også ser jeg hvordan du blomstrer – selv om sykdom er krevende, Stor klem

  4. Forferdelig trasig når drømmer går i knas. Trøst deg med at du har i alle fall prøvd. Du er tøff som deler.
    Det finnes noe du burde prøve. Vitaminer som får kroppen i balanse. Jeg har senskader etter lungekreft og cellegift. Etter 14 dager på produktene merket jeg stor bedring. Lettere pust. Verken i beina er borte. Et nytt liv har jeg i dag ett år etter at jeg startet på produktene. Om du er interessert så ta kontakt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *