Kort mus i stua
Jeg hadde allerede vært på badet og lagt i ovnen. Nå var jeg på vei ut på kjøkkenet for å lage frokost, i det jeg hørte en voldsomt piping fra buret med vaktelkyllingene. Det står i et hjørne ved kjøleskapet ute på kjøkkenet, og jeg gikk bort for å se hva det var sånt leven for.
Det virket stille og rolig der, selv om det fortsatt var høylydte pip, men i det jeg reiste meg opp igjen, så jeg noe mørkt som pilte forbi i sidesynet. «Åh! Mus! Nå!» tenkte jeg, og var ikke spesielt lysten på å gå i gang med musejakt før frokost, og det i god tid før klokka syv på morra’n. Fortsatt pep det noe voldsomt, og det var i hvertfall ikke musa; dét var sikkert.
«Men, det var da merkelig så kort den musa var?» stusset jeg. «Høy og kort!»
Jeg tok et skritt inn i stua, og i det jeg fikk fokusert øynene mot den høye og korte musa, pustet jeg lettet ut. Mus, du liksom! Det var jo en vaktelkylling på rømmen! Ikke rart det var slikt et leven; han forsøkte jo å finne veien hjem!
Har dere hørt om Kyllingen til Alf Prøysen?
Dere kan høre den HER.
Kanskje det var kyllingen vår han skrev om?
Den minste av de åtte,
en liten vilter fyr,
han ville ut i verden
og gå på eventyr.
Kyllingen kom seg tilbake til buret, som ble forsvarlig lukket (frem til veslebonden stod opp og ville hilse på). Og mandagen, den er snart i havn. Det er travle dager for tiden, men vi legger inn noen pusterom her og der, også går det bra. I morges, for eksempel, tok veslebonden og jeg oss tid til en liten gåtur, og det var så koselig å se på linerlene som satt på staurene bortetter, til tross for kulda som har kommet på gjenvisitt. Men, nå får det være nok arbeid for i dag. Så går vi på med ny giv igjen i morgen!
Har du hatt en fin start på uka?
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
