Hverdagen som ikke ble noe av – nå

Årets første fredag, og bak oss har vi nå lagt bak oss det som skulle ha vært en hel uke med hverdager. Her på Fjellborg, har det blitt et heller haltende prosjekt. Det startet med en planleggingsdag, og fortsatte med slappe ettermiddager. Rester i både skuffer og skap etter den foregående ukes etegilde var det også. Det var jo dømt til å mislykkes allerede fra begynnelsen.

Forsettet var der! Absolutt. Etter to uker med ferie og unntakstilstand på alt fra leggetider til måltider, så vi frem til hverdagen alle mann. Ungene gledet seg til barnehagen, husbonden til å bruke kroppen igjen, og jeg til å tømme skittentøysdunken og til å følge oppsatte middagsplaner. Vi spiste kalkunrester på mandag og grøt i går, og det var vel omtrent det vi klarte å krysse av for fulgte planer hva middager angikk. Skittentøysdunken er ikke lenger nær ved å eksplodere, men flekkete barnebunader og penskjorter ligger fortsatt og venter på bedre dager.

Svibler, eller hyacinth, i en gammel skål og et glass

Pepperkakene som skulle ligge urørt helt frem til i morgen, eller hvertfall tidligst til Barne-TV i kveld, gikk vi løs på allerede på tirsdag. Planen om å finne tilbake til det nivået av bevegelse vi hadde før jul, endte like på sofaen foran en tegnefilm sammen med ungene. Der endte målet om å komme seg opp om morra’n igjen også, fullstendig spolert av en to år gammel ranglefant og forvridde søvnmønster. Har dere forresten hørt om Den lille kaninen som så gjerne ville sove? Den boken som for et drøyt år siden lovet alle foreldre sovende småbarn på et blunk?

Svibler, eller hyacinth, i en gammel skål og et glass

Vi har aldri kommet så langt at vi har testen den på verken veslebonden eller veslekæll, men i et siste forsøk på å få noen timer på øyet selv natt til tirsdag, listet jeg meg inn på rommet til femåringen for å finne den. Blir man bare desperat nok, er det utrolig hvilke midler man kan ty til, ikke sant? Men, jeg kan godt fortelle dere det, at den fungerer utmerket på 29 år gamle mammaer også. Jeg har ikke den ringeste anelse om hva som skjer etter side to i fortellingen! Ikke på fire kvelder har jeg klart å finne det ut, heller. Kalle Kanin har lovet meg at det går bra til slutt, og med den vissheten har jeg falt i søvn hver eneste kveld, uten noensinne å ha nådd frem til Onkel Gjesp. Fenomenalt i julebakrusen!

Hyacinth, eller svibel, malt glass

Men, om denne uka ikke gikk helt etter planen, så tar vi ikke sånn på vei likevel. Det var uansett ikke snakk om et «nytt og bedre» liv; vi skulle bare tilbake til det gamle. Om det skjer i uke 1 eller 2 spiller i grunnen ingen rolle, så lenge vi kommer dit, og det gjør vi nok. Jeg liker å innbille meg selv at bare vi kommer oss til en ny mandag, og ut av julesonen, så er vi der på én, to, tre. Når det siste julemåltidet er inntatt i morgen, restene spist opp på søndag, og julen på vei ut mandag; da det jo skje noe også mentalt.

Jo, vi blir nok klare, men først skal vi altså spise nok et julemåltid. Det er i morgen, og jeg gleder meg så jeg nesten ikke kan vente! Titt innom igjen i morgen, så skal du se hva for en utsøkt delikatesse som ligger på middagstallerkenen da.

Vi blogges!
Og du? God helg, da!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *