Grisene våre

Vi skriver allerede slutten av uke 43, og høstens store happening begynner å nærme seg: Grisene våre skal slaktes!
Jeg skal innrømme at vi så smått kjenner litt på det nå. De siste ukene frem mot slakta, er uker som til dels er ganske kontrastfylte. Alt fra sorg over de to livene som skal tas for at vi skal få mat, til spenningen over alt arbeidet som venter, og litt på lettelsen over at vi snart skal få noen måneder fri fra den mest krevende biten av dyreholdet her på Fjellborg.

Grisene, Lotta og Flotta, stakkars, aner fint lite om hva som skal skje en dag i begynnelsen av uke 46. De bare lever griselivets glade dager. Roter i halmen, gomler litt potet, og grynter fornøyd. Helt fra de kom til oss i midten av april, har de trivdes aller best side om side under varmelampa. Det er noe ganske annet enn side om side i fryseboksen, det!

Grisunger Lotta Flotta

De har imidlertid ikke vært bare, bare å fôre opp disse to, og vi har i løpet av sesongen fått erfare at ikke alt går i grisen. Det er litt uvisst hvorfor, men den teorien som nok har pekt seg aller sterkest ut, er helt enkelt at de to frøknene er grisesmarte! De har rett og slett skjønt det, tror jeg, at jo mer de spiser, jo dårligere er framtidsutsiktene deres! Mens tidligere julemiddager har spist alt de har fått servert, fra surkål og potet til nyfisket abbor og med bananer som livrett, så har det vært noe annet med grisene i år.

Gud forby at vi skulle blande salat med tomat, eller ha bananer sammen med brødet. Som to kresne småbarn, har de ikke oversett en smule når det har vært noe utenfor deres smak og behag i matfatet. Da har de bare snøftet foraktelig og lusket inn i halmen under varmelampa igjen, for så å vente på neste måltid. Kanskje kommer det noe mer likandes da.

Dette har jo selvsagt ført til to veldig sentvoksende griser. Det blir ikke mye fleskesvor å snakke om av kresen smågris. Dette har ført til mye frustrasjon, og det vi har trodd at har vært mange lure ideer. Vi er jo – tross alt – småbarnsforeldre! I all beskjedenhet, så kan vi en god del triks. Men, nei. Grisene lurer ingen! I hvertfall ikke disse to eksemplarene av arten.

Grisene Lotta og Flotta

Nå har det imidlertid løsnet litt. Vi har knekt koden. Eller så har de kapitulert. Jeg vet ikke riktig, men de legger nå på seg. Som dere ser på bildene, har jo vokst litt. Den ene grisen er en del større enn den andre, men man kan ikke få alt i hele denne store, vide verden. Akkurat nå er vi bare fornøyd med at de faktisk begynner å likne på noe som kan klassifiseres som julemat. Skjønt, det er litt trist å tenke på at de skal bli nettopp det. Derfor, nesten helt ubevisst, distanserer vi oss selv også mer og mer i de neste dagene og ukene. Fortsatt får de den kosen og kjærligheten de som husdyr har fortjent, men sakte, men sikkert stenger vi litt av for egne følelser. På den måten klarer vi å gjennomføre den jobben som om snaue tre uker skal gjøres.

Men, enn så lenge lever altså Lotta og Flotta i beste velgående der nede i bingen. Litt fetere og litt dvaskere for hver dag som går. Akkurat slik det skal være! Og det er en god trøst midt i de forberedelsene vi så smått er i gang med, både praktisk og mentalt, at de har det godt der de rusler og tusler, og aller helst ligger på latsiden dagen lang. Så aller verst å være gris, er det nok ikke. Så får vi andre ta oss av arbeidet, så lenge. Snart er det slakt, og da skal dere selvsagt få lov til å være med. Men, før det er det mange andre ting vi skal gjøre her på Hverdagen på Fjellborg, og vi fortsetter allerede i morgen. Men nå? Nå er det fredagskveld! Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Grisene våre

  1. Fine grisene <3 Dere er super flinke. Digger dere altså. Men jeg tror aldri i livet at jeg kunne klart det der 😛 Alt for pinglete. Om jeg ikke virkelig MÅTTE gjøre det for å overleve da 🙂

    • Ntå <3 Tusen takk, Fru Jacobsen <3 Men joda, jeg tror du hadde klart det. Hemmeligheten ligger i innstillingene man har fra første stund 😉

  2. Å nei, nå blir jeg skikkelig trist! Skjønner jo at både griser og lam skal bli mat, men allikevel… Også jeg som er så glad i ribbe og fårikål a gett. Huff a meg!

  3. Jeg skulle så ønske jeg kunne gjøre som deg, oppfostre maten selv – eller for den saks skyld, fange den vill i skogen, det er den ultimate draumen… Men enn så lenge får jeg bare lese om det på bloggen din. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *