Det ligger mye god trening i en traktor

Ja, i alle fall når man befinner seg en god halvannen kilometer hjemmefra, og veslebonden får det klart for seg at det kommer traktorbesøk. Til oss!

Siden det bare var veslebonden og meg i går kveld, bestemte vi oss for å ta en kveldstur i stedet for å se på Barne-TV. Været var fint, lamminga er i gang på Borgåshytta borte i veien, og det er klart at da var det mye som fristet mer enn å sløve foran skjermen.

Og turen var fin den – vi fikk hilse på lammene, Trulte og de andre søyene.
Kose og holde og snuse og dåne. Vi fikk sol på nesa, nådde turens mål og vendte glade hjemover igjen. Alt var fint og trivelig…

Traktor Claas

… men så! Så fikk vi se en lysegrønn Claas med tømmerhenger og kurs mot nord.
«Tjaktoj!» lød det begeistret fra ryggen min, der veslebonden satt. Jeg gjenkjente både traktoren og utstyret, og visste godt hva den skulle, all den tid det lå igjen noe tømmer etter de elskede trærne mine nede på dumpa hjemme. «Ja, se! Den er på vei hjem til oss,» svarte jeg, og kjente i det samme at gutten spente alle muskler i den lille kroppen, og satte i et klandrende hyl. Et hyl som favnet «åssen kunne du?», «vi får besøk av en traktor, og er nesten to kilometer hjemmefra!», «hva tenkte du på?» og «DUMME MAMMA!» – alt på en gang. Veslebonden var intet mindre enn kjempesint, for tenke seg til å få traktorbesøk og ikke være hjemme, og alt den dumme mamma’n kunne gjøre, var å sette opp tempoet.

Og det kan jeg garantere dere, at kilometerne blir ganske lange når man har en illsint toåring på ryggen! «Tjaktoooj!» Senest samme formiddag hadde helsesøster kommet med formaninger om hvor forferdelig viktig det er å snakke med barnet for å utvikle dets språk, men mens jeg gikk det bena kunne bære meg hjemover, og pulsen passerte grensene for både 70 og 80 prosent av makspuls, lurte jeg litt på hvorfor i alle dager jeg hadde snakket og fortalt den lemenen bak på ryggen at den traktoren skulle hjem til oss! Det tjente til strengt tatt ingenting annet enn å gi mor en ekstra treningsøkt og veslebonden et raserianfall vi sjelden ser maken til for hans vedkommende.

Veslebonden traktorgutt

Men, vet dere hva? Vi  løp de siste hundre meterne, og pulsklokka tikket oss inn på 184 slag i minuttet, men vi rakk det! Vi rakk og se en lysegrønn Claas i oppkjørselen vår. Vi rakk og oppleve lykken på nært hold før han tok med seg tømmerstokkene våre og dro igjen. Veslebonden slapp løs fra Manduca’n, og glemt var alt om sinne og trege mammaer. Med verdens største smil, og en gledesrus som fikk de 89 centimeterne hans til å dirre av opphisselse, kunne han rekke ut den lille pekefingeren sin, og lykkelig si «tjaktoj».

Det skal ikke alltid så mye til,
når man er to år.
Da har lykken fire hjul.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *