Griseslakt: «Det hadde jeg ikke trudd!»

Jeg skulle ønske at alle dere som følger Hverdagen på Fjellborg hadde fått plass på tunet her. Da skulle dere nemlig blitt invitert med på griseslakt her i går, alle som én! Det er noe helt spesielt, altså. Godt innpakket etter trelagsmetoden med regntøyet ytterst, ute i den kjølige novemberkvelden. Bålets flammer som strekker seg til værs, mens dampen fra den store vannkjelen velter ut som fra en magisk gryte. Hyggelige stemmer som småprater, spør og svarer. Samarbeid og høylytt latter iblandet litt stolthet over å ha flyttet egne grenser, turt og klart. Varmen fra dyret, det kokende vannet og bålet, men iskalde tottelotter i dårlig fôrede gummistøvler. Spenning, nysgjerrighet, kunnskapshunger og rare lukter – alt på én gang.

Griseslakt: Kaffepause rundt bålet med kaffe og kaker

Griseslakta bringer med seg en helt egen stemning, og det er nesten denne stemningen som er det aller beste med det hele. Å samles rundt bålet halvveis i arbeidet, for en kaffekopp og et kakestykke. Puste lettet ut over at det tross alt har gått bra så langt, og diskutere jobben man har gjort. Samle styrke for en ny runde. Noen holder bålet i gang og fyller vann i kokekaret, andre fyller skoldekjelene og server de som står med hver sin kniv. Én er håndtlanger, og en annen rydder og sniker seg nærmest litt usett rundt i kulissene og gjør slikt som gjøres må, uten at man nødvendigvis legger merke til at det gjøres. Blod skal røres, kaffe skal kokes; det er arbeidsoppgaver nok til alle.

Griseslakt: Klar for vomming

«Det hadde jeg ikke trudd,» var nok de ordene jeg hørte mest i går. Enten det gjaldt dem selv eller sidemannen. «Tenk at jeg gjorde det!» Vi hadde god hjelp av både venner og familie i går, og over halvparten av dem var med på griseslakt for aller første gang. «Jeg skar grisehodet i to, og plukket ut hjernen!» En av dem, en god kamerat, stod i gangen og fortalte meg det like før han skulle reise. «Også jeg!» Jeg tror han var litt overrasket over seg selv, og jeg var mektig imponert. Jeg gjorde nemlig den jobben i fjor, og vet godt hvor mye saging og klin det innebærer.

Griseslakt: God hjelp

Den som nok likevel imponerte meg mest i går, var veslekæll. Selve skuddene fikk han ikke se, men ellers var han med på absolutt alt. Han hjalp til med de oppgavene han ble tildelt, gikk ikke i veien, og spurte og lærte masse. Sammen med kompisen på ni, som også var med i går og imponerte stort, samlet han sammen grisenes negler, og femåringen syns vel i grunnen det var greit at ikke pappa klippet neglene hans på samme måte som han klippet grisens.

Griseslakt: Fjerne negler på grisen

Da gris nummer to skulle skytes, satt veslekæll og jeg på hvert vårt trinn i trappa inne. Med hendene for øra, satt vi der og ropte til hverandre. «Har de skutt grisen ennå?» ville veslekæll vite. «Det vet jeg ikke,» svarte jeg, som sant var der jeg satt og holdt meg for ørene. «Kan du gå i kjøkkenvinduet og se?» spurte veslekæll. «Nei, så tøff er jeg ikke!» forklarte jeg, og knep igjen øynene. «Jammen jeg er tøff!» konkluderte femåringen, og sparket av seg støvlene på vei ut til kjøkkenet. Akkurat i det jeg skulle til å svare ham, hørte jeg grisen hyle ute på tunet. «Nei! De har ikke skutt grisen!» ropte jeg etter gutten, mens jeg selv tviholdt meg for ørene. Jeg er kjempepinlge! «Oj! Han spreller med bena!» var det neste jeg hørte. «Mamma! Kom og se!»

Griseslakt: Når grisen skytes

Da klokka var 22.00 pakket jeg dyna godt rundt ham, og sang nattasangen vår. Han forsikret meg om både to og tre ganger at han ikke var det minste trøtt, men jeg tror ikke jeg nådde bunnen av trappa en gang, før gutten sov. Det var en blid, stolt og glad veslekæll som forsvant inn i drømmeland da. Alt det han hadde fått oppleve, se og lære! Familie og venner som deltok var også veldig fornøyde da de dro av gårde én etter én, etter som arbeidsoppgavene ble fullført. Da hang det to griser i hvert sitt trev ute i skjulet. Hoder var delt og lagt til skylling, og det samme var lever, lunger og tunge, i tillegg til litt annet småtteri.

Griseslakt: Skylle, rense og vaske tarmer til pølser

Ti over halv ett i natt, var også jeg ferdig med min arbeidsoppgave. Da var tarmene ferdigskyllet og lagt i saltvann. Hver eneste kveld er det godt å legge seg, men i natt var det litt ekstra godt å krype under dyna; grisene var slaktet – og nå er det bare resten igjen. Om vi ikke har plass til dere alle sammen på tunet her, så er det i alle fall ikke plass langs kjøkkenbenken vår, men dere skal få være med litt på kjøkkenet likevel, altså. Bare titt innom bloggen her i dagene fremover, så skal dere få se! Og til dere som faktisk fikk plass på tunet her i går, og som hjalp oss med stort og smått: Et stort tusen takk til hver i sær for en kjempeinnsats! Vi er supertakknemlig for alt dere bidro med – godt jobba!

Men, da blogges vi, da? På gjensyn!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Griseslakt: «Det hadde jeg ikke trudd!»

  1. Hørtes utrolig spennende 🙂 JEg var nesten der følte jeg, på måten du skriver ❤️

  2. Lotta og Flotta gir jaggu mye jobb der borte på Fjellborg altså. Kult at du tar oss med i prosessen på den måten du gjør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *