På oldemors gulvteppe

Gamledager er et hett tema på Fjellborg for tiden. «Hadde dere sånn i gamledager, mamma?» Veslekæll spør stadig vekk. Jeg kjenner at jeg så smått blir litt furten når han inkluderer meg i «dere», men så kommer jeg på at jeg også syns at mine foreldre var barn i en helt annen tid, og da er det vel sikkert ikke stort annerledes for veslekæll. Mamma’n hans vokste jo tross alt opp med Barne-TV bare en halvtime hver kveld; ikke når som helst på et hendig lite nettbrett!

Forleden dag var nettopp nettbrettet starten på en slik samtale. Fireåringen satt lenge og grublet, før: «Mamma? Da tippa var liten, så hadde de ikke iPad og nettbrett og sånn. Tenk på det, ‘a!» «Tenk på det du, veslekællen min, at da tippa var liten, så hadde de ikke truser engang!» Det var noe å tenke på, det, for en fire år gammel mann med tilgang på alskens dingser og tingser.

Grytekluter oldemor

Jeg måtte i grunnen tenke litt på det, jeg også. Første verdenskrig var ikke engang slutt, da tippa’n hans, min oldemor, ble født på denne dagen for hele 98 år siden. 98 år! Det er nesten hundre, det! Hun vokste virkelig opp i en annen tid; uten elektrisk komfyr, vaskemaskin, støvsuger og alle de andre apparatene som gjør husmorhverdagen min så mye enklere. Uten mobil og Internett, ja, uten hele verden i forkleskjørtet. Om enn strevsomt, så må det ha vært trygt og godt, tror jeg.

Det snakkes stadig om at folk er så travle i våre dager – at vi har så lite tid. Kanskje hadde de mer tid før, men er det én ting jeg misunner tidligere generasjoner, de som levde i gamledager, så er det at de hadde så lite ting. De hadde det nødvendigste – hvis de var heldige – men ikke noe mer. Oldemor har fortalt mange historier fra den tiden. Historier om hvordan de sparte, tok vare på, brukte på nytt, arvet, sydde om. Inspirerende historier fulle av kunnskap vi ikke lenger trenger. I alle fall ikke på samme måte. Synd, i grunn.

Hjemmelaget blåbærsyltetøy norgesglass

I løpet av et langt liv, samlet oldemor mange ting. Fine ting. Ting hun tok godt vare på; behandlet med forsiktighet og med den stoltheten man bare kan føle om man har arbeidet hardt for å oppnå noe. Jeg har vært så utrolig heldig, for mange av disse tingene har jeg fått av oldemor. Jeg var ikke mer enn fem år gammel, før jeg fikk min første pose med arvegods av oldemor. Da var hun sikker på at hennes tid snart var kommet, så det var like greit å begynne å rydde, mente hun. Senere, etter at jeg ble voksen og fikk mitt eget hjem, har hun mang en gang tatt meg med på skattejakt i svunne tider. Grytekluter, syltetøyskåler, duksett, Norgesglass, fat, glasshåndklær – hjemmet mitt er fylt av oldemors skatter. «Kan du bruke det, jenta mi, så bare ta det – og bruk det,» sa hun med den varme og kjærlige oldemorstemmen sin.

Og jeg bruker det! Det er det minste jeg kan gjøre, etter at generasjonene før meg har tatt så godt vare på tingene sine. Om de hos meg bare skulle havne i en skuff eller et skap, kunne jeg like gjerne latt være å ha dem. De hadde ikke mer enn de trengte, og de brukte det de hadde – og da skal jammen jeg gjøre det også!

Pannekaker oldemor

Maten min lagres i de samme Norgesglassene oldemor konserverte sin mat i. Syltetøyet serveres i de samme skålene. De nybakte bollene får oldemors linhåndklær lagt over seg der de ligger til avkjøling, mens gryteklutene hun har heklet, gjør slik at jeg ikke brenner meg på fingrene når jeg tar ut det neste brettet fra ovnen. Veslebonden ligger og leker på gulvteppet som en gang lå på hennes gulv, mens jeg steker pannekaker som blir lagt på pannekakefatet jeg har arvet av henne. At det ble brukt til pannekaker da hun var småbarnsmor, tviler jeg på, men om ikke mine pannekaker blir servert på dette fatet, blir det i alle fall ramaskrik rundt middagsbordet vårt; det er det flere som sørger for.

Dukene som hennes svigermor, min tippoldemor, heklet, pynter opp på spisestuemøblementet i stua – og spisestua, den var tippoldemors. Ved siden av pianoet, henger det vegguret jeg alltid syns at var så festlig da jeg var liten. Det som på søndagsettermiddagene i stua til oldemor, klang hver hele og halve time. Jeg talte slagene, og syns det var utrolig teit at ikke vi kunne ha et slikt hjemme. Nå henger det altså her, og det hender jeg lukker opp klokka, bare for å snuse inn duften av søndager, kaker, oldemor og barndom. Gamledager og en svunnen tid.

Sarpsborgrya gulvteppe oldemor

Å få leve med en bit av oldemortiden i hverdagen; å bli minnet på viktigheten av nøysomhet og takknemlighet, ja, det gjør jeg med stolthet og ærefrykt. Ikke minst takknemlighet! Å i dagliglivet kunne få lov til å ta historien med videre, er utrolig inspirerende og gøy. Oldemor visste godt at alt jeg fikk, var – og er – i daglig bruk her på Fjellborg, og jeg vet at det gjorde henne glad. At hun tok så godt vare på tingene sine, ble til gjensidig glede og nytte for oss begge.

«Kan du bruke det, jente mi, så bare ta det.»

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *