Angrer dere?

«Men du? Jeg lurer så fælt på én ting…»
Jeg var på tråden med bestemor.
«Har dere noen gang angret på at dere overtok, og flytta opp?»
«Ikke i det hele tatt!» bedyret jeg.
«Ikke én eneste dag?» Det var et snev av vantro i stemmen.
«Nei, ikke en eneste dag,» forsikret jeg.
«Jammen!» svarte bestemor, med ettertrykk, som hun ofte gjør når hun blir litt imponert eller overrasket.

 Og nei. Vi har ikke angret en eneste dag. Ikke ett eneste minutt, faktisk!
Vi trives på Fjellborg, og har funnet den livsstilen vi gjerne vil leve.
Fjellborg 8.mai

«Men dere blir jo slitne?» ville bestemor gjerne vite. Hun og bestefar har vært litt bekymret for akkurat det der. Huset er stort, tomta er stor og forholdsvis krevende, dyrene er mange… De vet det jo, for de har selv levd det samme livet. «Joda, vi blir jo slitne i perioder, men hadde vi ikke blitt slitne av dette, hadde vi helt sikkert blitt slitne av noe annet,» forklarte jeg. Slik er det jo. Bruker man ikke tiden på det ene, bruker man jo tiden til det andre. Uansett går den!

Innimellom er vi slitne. Innimellom fryktelig slitne også, for det er ikke sånn at moder Jord venter og ser an når menneskefolket på Fjellborg har litt tid til overs. Neida! Morellene modnes når de er klare, og ser ikke an åpningstidene i barnehagen. Grisene blir sultne fullstendig uavhengig av sol og regn, og blåbærene i skauen er klare til å høstes når de er det. De tar lite hensyn til når gressklippingsesongen er over. Sånn er det bare.

Bringebær
Vi synes likevel det er verdt det. Vi syns det er så innmari moro å utnytte de ressursene vi har rett utenfor huset. Ta vare på naturen, og det den gir oss. Det er gøy med mat man har dyrket frem selv, og den følelsen man har når man setter seg til bords, til et måltid man virkelig har laget fra bunnen av, kan vanskelig beskrives om man ikke selv har forsøkt. Vi opplever det tilfredsstillende å langt på vei være selvforsynte.

Også ungene våre har stor glede av denne livsstilen. Veslekællen hjelper ivrig til med både bærplukking og sylting. Hønene er hans hovedansvar; han mater dem og godsnakker med dem, og ingen kan plukke og vaske egg som ham! Han lærer å vise omsorg i praksis, og opplever en ekstrem mestringsfølelse i møtet med dyrene. Veslebonden er jo litt for liten til å gjøre særlig nytte for seg ennå, men fyker inn på «låven» ved hver eneste anledning og babler med «ko-ko», «rydder» i høyet og sjekker at gressklipperhjulene er i orden. Han holder ekteskapsproblemene med selskap, og stikker til dem både høy og andre godsaker han måtte ha for hånden, og hjelper kattene med å spise opp maten.

Eggvaskeren
På mange måter lever vi litt i vår egen, lille verden her på Fjellborg. Litt virkelighetsfjern, kanskje, men likefullt helt ekte. Vi er skjermet fra mye larm og mas. Vi hører oss selv tenke, og evner å finne roen selv på en tirsdag. Der vi bodde tidligere, følte vi stadig på et indre stress, og på en inderlig trang til å reise bort. Reiste gjorde vi også, for å kunne senke skuldrene og hente oss inn litt igjen. Den trangen er borte. I stedet setter vi oss på kjellerlemmen med en kaffikopp og en nystekt vaffel. Så sitter vi der, mens vi ser utover åkeren og elva på den andre siden av veien (som er såpass lite trafikkert at vi snakker kø dersom mer enn to biler kjører etter hverandre), og tenker «jammen! Jammen er vi heldige!».

Jeg tror det at vi har opplevd motpolen, med to fulltidsarbeidende (og vel så det; jeg jobbet opp mot 120 % da jeg drev mitt eget bakeriutsalg for noen år siden), lange barnehagedager, korte ettermiddager, og travle helger, gjør at vi klarer å sette litt ekstra pris på dette litt roligere livet. Det er ikke fritt for hektiske dager nå heller, men det oppleves likevel på en ganske annen måte. Innimellom, og særlig når jeg blar meg nedover egen Instagram-profil, kan det kanskje se ut som vi lever i en perfekt liten verden her på Fjellborg, i fullkommen harmoni. Slik er det ikke, altså! Vi har det jo godt her, men svever likevel ikke rundt på rosa, idylliske skyer, mens vi gjør alt riktig og etter boka. Det hender vi bestiller pizza (som stort sett blir kald før vi når hjem), vi krangler stadig over bagateller, og kjøkkenet ser bombardert ut fire ganger daglig. Minst.

Veslebonden og hønene
Vi er ikke så annerledes fra folk flest; vi bare lever litt annerledes på enkelte områder. Med selvfôret juleribbe og hjemmelaget syltetøy. For oss har det enkle livet blitt det beste, og det vi trives med. Vi blir litt slitne, men vi har det bedre, og da er det verdt strevet. Det funker for vår familie.

Og nei – vi angrer ikke!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Angrer dere?

  1. Vakre deg,- en dag står jeg på Fjelberg, – ikke med kofferten men med et ønske om å trekke inn litt av roen… og få en kopp kaffe, vet du!

    Hyggelig å bli invitert inn i dette universet også ☺
    Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *