3-0 til husbonden

Jeg er ikke spesielt fan av forandringer. Spør hvem som helst som har kjent meg fra barnsben av; jeg setter meg kraftig til motverge når noe skal endres. Stemningen ble derfor ikke spesielt hyggelig i heimen her, da e-verket en vakker dag i høst banket på døren: «De bjerkene i hagen…» Det e-verket selvsagt ikke visste, var at disse bjerkene hadde vært et betent tema ganske lenge, oss ektefeller i mellom, og nå var det ikke fritt for at det gikk et lite ganske stort hull på verkebyllen. Igjen.

Husbonden brukte jo et hvert argument for hva det var verdt. Selvfølgelig. Nå hadde han jo i tillegg sjølvaste e-verket i ryggen, og det er klart at slike autoriteter jangler man jo ikke med, så nå måtte bjerkene ned. «Jammen,» forsøkte jeg, «kan vi ikke bare beskjære dem, da?». Saken min, og forslaget om beskjæring, stod vel ikke akkurat sterkere av at også bestefar slang seg med i diskusjonen; hjertens enig med husbonden. «Ska’ med døm etter, ‘a?» Nei, altså… skal og skal.

Trestubbe

Kan det ikke løses, så ti det i hjel.
En utmerket måte å unngå og dele sølvtøy på i det korte løp!
Jeg unngikk temaet konsekvent, og hver gang bjerkene kom på bane, så fikk jeg det fort unna igjen. Helt til like oppunder jul. Da kom husbonden og syns at han var så snill mot meg, for han hadde «reddet» bjerkene mine! At dette bare gjaldt til over nyttår, forklarte han bare kort i en bisetning, men det var tydelig at han syns at denne «redningen» fint kvalifiserte til en bedre middag og heltestatus.

Nedskjært

Jeg, på min side, fortsatte å be til Vår Herre om et lite unntak fra e-verkets strenge reglement, og følte da også at jeg fikk bønnesvar en kald januarmorgen. «Liften har frosset. 18 minus. Det er for kaldt.» Fint, så glem hele dritten, tenkte jeg, og fortsatte bønneaksjonen for å redde de fine, fine bjerkene mine. Ja, for dere skjønner det, at de har jo fulgt meg hele livet! Alltid har de stått der, i hagen på sørsiden av huset. Høye! Flotte! Majestetiske! De har liksom alltid vært litt mine; Gamle Far, skakke Gamle Mor, og den høye, slanke Statsministeren. Ja, det er jo klart? Navn måtte de ha! Konfirmasjonsbildene mine er tatt der, foran Gamle Far, og jeg hadde storslagne planer for konfirmasjonen til både veslekællen og veslebonden, men neida!

Partert

Jeg forsøkte å friste med nybakt sjokoladekake, og i et desperat øyeblikk vurderte jeg til og med muligheten for å vrenge av meg både genser og BH i sju minus også (alt for en god sak), for menn er jo enkle sånn, men gutta fra e-verket lot seg ikke rikke samme hva jeg fristet med. Jeg tror vel egentlig at husbonden hadde kommet meg i forkjøpet, og servert noen bestikkelser, han også, for å sikre seg mot min kvinnelist. Ingen mann med vettet i behold sier vel nei takk til fersk sjokoladekake? Men, bjerkene gikk ned. Alle tre.
Aldri før har lyden av en motorsag vært så stygg.

Bjørk

Så nå ligger de der, de tre vakre bjerkene mine. Aldri mer skal skyggen av grenene deres danse i sollyset på kjøkkenveggen. Aldri mer skal noen sitte ved føttene deres og kose seg med en sjokoladeknupp og nyte livet. Aldri mer skal de vakre kronene deres gjemme huset vårt. I stedet ligger de tre vennene mine partert i hagen, og mens husbonden med et smil om munnen, triumferer over at han fikk det som han ville, så gråter jeg litt innvendig. Også jeg! Jeg, som den snørrer’n av en pollernallergiker jeg er, har tatt til orde for full tvangssterilisering av en hver bjerk i hele det ganske land mer enn én gang! Men, jeg er vel ikke stort bedre jeg enn myrsnipa… Og sølvtøyet? Det ligger fortsatt i en felles pott, så lenge bjerkene mine ikke under noen omstendigheter blir nevnt, og i hvertfall ikke i samme setning som «ved»!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *