Fjellborg

«Åh? Bor dere på gård?»
«Nei.»
«Å nei. Bor dere på småbruk, da?»
«Ehm. Nei.»
«Å…?»
«Nei.»
«Men dere har jo dyr og sånn?»
«Ja.»

For neida. Ikke har vi gård, og ikke har vi småbruk. Vi bare er litt sånn wannabe-bønder som bor i et stort hus på landet, med stor tomt i skaukanten og en stor garasje med «låve» på toppen. Et slags minibruk, kanskje, om det absolutt skal kalles noe. Vi har et lite drivhus, og en stor frukthage med epletrær, pæretre og plommetre, bringebærbusker og rabarbara etter oldemor. Og – det er egentlig det. Ja, også traktoren da. Den stakkars, gamle haugen av en International.

Fjellborg ligger i ei lita bygd utenfor Sarprsborg, i ei lita grend, sammen med ni andre husstander. Her har vi verden på avstand, lyden av stillhet, og friheten til å gjøre som vi vil og når vi vil. Her, i denne avkroken av verden, har vi det trygt og godt. Vi bor i skaukanten, med utsikt til ei evje av Glomma, og en kjapp liten rusletur tar oss til kanskje verdens fineste badeplass. Her er sjelefred så langt øyet kan skue, og tiden står nesten stille. I hvertfall føles det litt slik.

Stedet er husmoras barndomshjem, og huset ble bygget av hennes besteforeldre i 1963. Det var i mange år generasjonsbolig, men da vi overtok i 2013, fungerte det som enebolig, og det gjør det også i dag. Det var i alle år og frem til husmora selv var ganske stor, husdyr på Fjellborg, og både høner, sauer og griser har trasket sine lykkelige dager her før de endte sine dager på middagsbordet. Selvforsyning har vært et viktig prinsipp, og da vi flyttet fra det lille huset vårt i nabobyen, og hjem til Fjellborg, meldte tanken seg om et «enklere» liv ganske raskt.

Barndomsminnene fra kosing i fjøset, stell og slakting er mange og gode, og verdiene en slik livsstil fører med seg, var noe vi ønsket at våre egne barn skulle få vokse opp med. Det er en fin tanke at maten har hatt et godt liv før den ble nettopp mat, og å kunne lære barna om omsorg og ansvar gjennom dyr er en fin ting, syns vi. Ikke minst er det få ting som smaker så godt som hjemmelaget, og å kunne ta del i prosessen fra frøet legges i jorden til fruktene kan høstes og videreforedles til saft, syltetøy eller hva det måtte være, er både spennende og lærerik, i tillegg til smaksopplevelsene de gir.

Det er ikke en åtte til fire-jobb å bo og leve som oss, når man velger å gjøre så mye ut av det og å utnytte ressursene til det fulle. Det kan se idyllisk ut å sitte på en blå tue i skauen og plukke bær til syltetøy, men det er også en «jobb». Livet på landet – for oss – kan også være å stå med grisemøkk til knes i møkkahengeren, en søndag kveld fordi det må måkes. Men, livet på landet er også mange gleder! Over frøene i jorda som blir til fullvoksne tomater man kan ha i salaten. Over hønene som blir elleville over en ekstra godbit av en snile. Over å ta fiskestanga på skulderen og rusle gjennom åkeren og ned til fiskeplassen ved elva, bare for å oppdage at ikke engang katta ville ha fangsten.

Men! Vi kan ikke klage. Det er dette livet vi har valgt, og det er slik vi vil leve. Nå. Det handler ikke alltid om å gjøre det man liker, men å like det man gjør – og det gjør vi!

One Comment

  • Ellen Magnus

    Hei Det gjør så godt å lese om de valgene dere har tatt. Helt riktig etter min mening. Jeg har selv nettopp flyttet fra Oslo til Sørumsand hvor min datter og samboer også har flyttet til og jeg koser meg veldig over å være her. Riktignok ikke fullt så fredelig som livet dere har, men mye fredeligere enn i Oslo Her har jeg stort sett det meste innenfor 5 min gangavstand og en 60 m2 terrasse hvor jeg dyrker mine planter. Forresten så har jeg nettopp laget granskudd saft og gelé som jeg googlet meg frem til og fant deg. Er kjempestolt. Fikk plukket 1 kg og jeg er overrasket over hvor mye det ble Lykke til videre med livet på Fjellborg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.