Fjellborg

«Åh? Bor dere på gård?»
«Nei.»
«Å nei. Bor dere på småbruk, da?»
«Ehm. Nei.»
«Å…?»
«Nei.»
«Men dere har jo dyr og sånn?»
«Ja.»

For neida. Ikke har vi gård, og ikke har vi småbruk. Vi bare er litt sånn wannabe-bønder som bor i et stort hus på landet, med stor tomt i skaukanten og en stor garasje med «låve» på toppen. Et slags minibruk, kanskje, om det absolutt skal kalles noe. Vi har et lite drivhus, og en stor frukthage med epletrær, pæretre og plommetre, bringebærbusker og rabarbara etter oldemor. Og – det er egentlig det. Ja, også traktoren da. Den stakkars, gamle haugen av en International.

Fjellborg ligger i ei lita bygd utenfor Sarprsborg, i ei lita grend, sammen med ni andre husstander. Her har vi verden på avstand, lyden av stillhet, og friheten til å gjøre som vi vil og når vi vil. Her, i denne avkroken av verden, har vi det trygt og godt. Vi bor i skaukanten, med utsikt til ei evje av Glomma, og en kjapp liten rusletur tar oss til kanskje verdens fineste badeplass. Her er sjelefred så langt øyet kan skue, og tiden står nesten stille. I hvertfall føles det litt slik.

Stedet er husmoras barndomshjem, og huset ble bygget av hennes besteforeldre i 1963. Det var i mange år generasjonsbolig, men da vi overtok i 2013, fungerte det som enebolig, og det gjør det også i dag. Det var i alle år og frem til husmora selv var ganske stor, husdyr på Fjellborg, og både høner, sauer og griser har trasket sine lykkelige dager her før de endte sine dager på middagsbordet. Selvforsyning har vært et viktig prinsipp, og da vi flyttet fra det lille huset vårt i nabobyen, og hjem til Fjellborg, meldte tanken seg om et «enklere» liv ganske raskt.

Barndomsminnene fra kosing i fjøset, stell og slakting er mange og gode, og verdiene en slik livsstil fører med seg, var noe vi ønsket at våre egne barn skulle få vokse opp med. Det er en fin tanke at maten har hatt et godt liv før den ble nettopp mat, og å kunne lære barna om omsorg og ansvar gjennom dyr er en fin ting, syns vi. Ikke minst er det få ting som smaker så godt som hjemmelaget, og å kunne ta del i prosessen fra frøet legges i jorden til fruktene kan høstes og videreforedles til saft, syltetøy eller hva det måtte være, er både spennende og lærerik, i tillegg til smaksopplevelsene de gir.

Det er ikke en åtte til fire-jobb å bo og leve som oss, når man velger å gjøre så mye ut av det og å utnytte ressursene til det fulle. Det kan se idyllisk ut å sitte på en blå tue i skauen og plukke bær til syltetøy, men det er også en «jobb». Livet på landet – for oss – kan også være å stå med grisemøkk til knes i møkkahengeren, en søndag kveld fordi det må måkes. Men, livet på landet er også mange gleder! Over frøene i jorda som blir til fullvoksne tomater man kan ha i salaten. Over hønene som blir elleville over en ekstra godbit av en snile. Over å ta fiskestanga på skulderen og rusle gjennom åkeren og ned til fiskeplassen ved elva, bare for å oppdage at ikke engang katta ville ha fangsten.

Men! Vi kan ikke klage. Det er dette livet vi har valgt, og det er slik vi vil leve. Nå. Det handler ikke alltid om å gjøre det man liker, men å like det man gjør – og det gjør vi!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *