• Livstanker,  Sommer på Fjellborg

    Siste sommerdag

    Siste sommerdag. Allerede. Hvordan gikk dette til? Det gikk jo så fort! Siste sommerdag – virkelig? Jeg syns ikke det er lenge siden den forsommerdagen i mai, da jeg gikk barfot i en blomstereng. Da jeg drømte om sommeren, elvebad og grillpølser. Jeg skulle bruke sommeren til å telle blåmerker, men jeg kom ikke langt nok. Sommeren skulle jo vare evig! Shorts og bare ben hver eneste dag. Skrubbsår, myggstikk og blåmerker, men ikke mange nok. Sommeren var for kort. Siste sommerdag? I drivhuset har ryddejobben allerede begynt. Gleden over nye skudd er forbi. De sterkvokste plantene er i ferd med å høstes for sine siste gaver. Jeg takker for følget og…

  • Sommer på Fjellborg

    Lekestua mi – et lite farvel

    Da jeg var fire år gammel, hadde jeg en voldsom krangel med bestefar og pappa. De kunne da ikke finne på å ta ned huska mi, og attpåtil hogge ned treet den hang i? Nei, slikt gikk ikke an! Hadde jeg bare skjønt hva en lekestue var for noe, så hadde jeg nok ikke blitt så skuffet over den huska (og jeg fikk nytt huskestativ litt senere). Bestefar og pappa skulle nemlig bygge lekestue til meg! Jeg husker det enda godt. Antakelig best av alle sammen, for det var ingen som trodde på meg da jeg sa at lekestua var isolert, men jammen fant vi ikke ti centimeter med isolasjon…

  • Sommer på Fjellborg

    I dag skal jeg leve

    «I dag skal jeg leve.» Har du bestemt deg for det noen gang? ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ Blåklokker, nattfiol, rødkløver og prestekrage – de står på oldemorbordet i stua. Et velduftende minne fra en vakker dag. I morges lå sommeren i lufta. Helt på ekte var den her. Humlesus og fuglesang. Morgendagen syntes like fjern som dagen i dag var tilstede, i det jeg lot frokostasjetten stå igjen på kjøkkenbenken og lukket hverdagen bak meg med døra. I dag satte jeg hverdagen på vent! Det tok meg ikke mange skrittene langsetter grøftekanten før jeg var mitt eget seks år gamle jeg. En nattfiol i hånden.…

  • I drivhuset

    Liv i drivhuset

    Åh! Nå er det så det kribler i magen – et blogginnlegg! Dét er lenge siden, det! Følger du Hverdagen på Fjellborg på Facebook, så vet du jo godt at det er liv i menneskefolket, men selve nettsiden her er det lenge siden jeg har fått oppdatert. Slike nakkeprolapser er ikke alltid så begeistret for PC-tid, men nå prøver vi så smått. Er dere fortsatt med? Dere skjønner nemlig det, at i dag har dagen vært så fin at jeg ikke får plass til alt i et vanlig Facebook-innlegg. Jeg føler selv at jeg bobler over av iver i dag, så nå måtte jeg strekke strikken litt. Jeg har nemlig…

  • Blomstrende glede,  Vår på Fjellborg,  Veslekæll

    Fire krokus

    På kjøkkenbordet vårt står det en liten gjeng med gule bustehoder og strekker seg til værs fra et gammelt eggeglass. Endelig er det tiden for å kunne jakte grøftelangs etter små fargeklatter. Endelig er det tiden for å finne noe annet enn bare kvister fra hagen å fylle vasene med. Og – endelig er det tiden for… «Mamma? Mamma?» Veslekæll stod i døråpningen og ropte på meg. «Mamma? Kan jeg få hente en sånn blå en?» «En blå en?» Jeg befant meg ikke helt på samme side som femåringen. «Ja? Sånne som vokser foran ved kjellerlemmen?» Han så spent på meg. «Åh! Du mener krokus? De som er hvite og…

  • Blomstrende glede,  Dronning Ingrid

    Gjødsel på pinne

    Jeg er veldig glad i blomster. De skaper trivsel og glede i et hjem, og er liksom en selvfølgelighet i både vindusposter og på bordene rundt i huset. Det er imidlertid ikke en like selvfølgelighet at de stakkars blomstene har det så godt. Kjærlighet og gode forsetter til tross, så er jeg ikke spesielt begavet med grønne fingre. Helt vissent er det riktignok ikke, men gjennomsnittlig levealder for blomster på Fjellborg har nok gått betraktelig ned etter at bestemor flyttet ut, og jeg inn. For å si det sånn. Gjødsel. «Husk vann og gjødsel.» Når blomsterbutikkdamene har sagt slik, har jeg i grunnen gjort som barn og menn: Tatt i…

  • Blomstrende glede

    Julestjerner – grønn glede året rundt

    I går ble siste kasse med julepynt båret inn på kott-i-kottet. Veslekæll var så sterk og flink, og ofret til og med et kvarter av Barne-TV for å hjelpe mamma’n med å lempe julenisser og englekor inn på kottet. Med unntak av fire duker som fortsatt er i vaskeballetten, er alt pakket bort. Det eneste som nå minner om den julen som akkurat var, er de syv julestjernene som står igjen i vinduspostene her. Mange kaster jo disse ut av huset så fort januar viser seg på kalenderen, men her på Fjellborg blir de stående. Gjerne i flere år, om de selv ønsker det. Jeg er så glad i julestjerner!…

  • Blomstrende glede

    Den skumle ullusa

    Kjenner du til ullusa? Er svaret ja, er du i det følgende velkommen til å gråte med meg. Er svaret nei, kan du forberede deg på å sove med lyset på i natt. Ullusa er nemlig det skumleste vesenet du kan få i hus! Jeg stiftet bekjentskap med ullusa for første gang i fjor sommer. Dessverre for meg, visste jeg ikke hva slag utyske jeg hadde fått i hus før lenge etter at det var for sent. Det hele startet på noen sukkulenter jeg hadde stående i vinduskarmen. Små, hvite klumper kom til syne på bladverket, og det spredde seg raskt. Jeg hadde aldri sett det før, men hadde heller aldri…

  • Hverdagsbetraktninger,  Sommer på Fjellborg,  Veslekæll

    Barndommens farger

    I litt for langt gress som kilte mot de bare tærne, stod han der. Sammen med meg. Bena var sommerbrune og håret solbleket. Han var så glad, så stolt og så veldig ivrig. «Nå,» tenkte jeg, «nå skaper du minner du kommer til å bære med deg hele livet.» Han visste det nok ikke selv der han stod, fireåringen, men det er slike stunder man husker. I mitt minne er det som et eget fotoalbum. Liksom øyeblikksbilder som er klistret inni hukommelsen. Bilder av hverdagssituasjoner som hadde noe ved seg som gjorde at de ble husket så godt. Det er bilder av bestefar og meg i gulrotåkeren, krabbende på alle…

  • Hverdagsbetraktninger,  Sommer på Fjellborg

    Er det jeg som har glemt noe?

    Nå føler jeg at vi er nødt til å stoppe opp litt her og snakke sammen. Ja, jeg vet at det er skumle ord, altså, men jammen er det skummelt å gå i vedskjulet før vi når midten av august også! Jeg klarer å finne sånn bortimot ingenting som er greit med akkurat dét. Det begynte allerede i formiddag, da jeg tok på ungene jakke. Jakke i august! Jeg kan’kke huske å ha brukt det selv i august, engang, og jeg selv måtte krype inn i skapet etter ullkofta. Jeg er glad i kofta mi altså, det er ikke det, men det er august! «Kan vi fyre opp?» lurte husbonden…