• Bloggandakt,  Livstanker

    Følg din egen kurve

    Det har blitt sommerens refreng, stående vits og store irritasjonsmoment – ja, rene kinderegget, men uten det helt store overraskelsemomentet ved hvert nye utbrudd. «Urettferdig!» Fire og et halvt år gamle veslekæll bruker ordet for hva det potensielt kan være verdt i en hver sammenheng hvor det kanskje tenkes kan være at noen muligens skulle slumpe til å få litt mer – eller mindre – enn ham selv. Jeg forstår ham godt, for rettferdighet er noe vi alle ønsker, og kanskje særlig for egen del, men like fullt, så handler livet om mer enn bare rettferdighet. «Noen ganger må det synes urettferdig for at det faktisk kan være rettferdig,» husker jeg lærerne…

  • Livstanker

    Bringebæralleen

    Jeg bærer barndommen min tett til brystet. Her på Fjellborg går jeg hver eneste dag på min barndoms stier; de som er trygge og kjente, og uten overraskelser. Jeg er voksen nå, men innimellom hentes jeg likevel tilbake i tid. En lyd, en duft, en bevegelse – plutselig er jeg tilbake. Fortsatt på den samme stien, men i en annen tid. Husker du hvordan det var å være liten? Hvordan det var å se verden fra et annet perspektiv? Verden var ikke noe som befant seg der du var, men langt der ute – eller høyt der oppe. Hverdagen var ikke fylt av endeløse gjøremål, men av spennende eventyr. Historier å…

  • Livstanker,  Sølvtøypottens status

    Fem gode råd: Slik unngår du skilsmissestatisikken

    Det er fellesferie, og jeg ser at eksperter og bloggere er på hugget i mediene for tiden. Det synses og menes og foreslås, og alle har de jo den ultimate løsningen for at du som en del av et par, skal unngå å bli en del av høstens dystre skilsmissestatistikk. Jeg har jo sågar kommet med en liten oppfordring selv også. Jeg har imidlertid lyst til å ta opp den tråden litt, nå i disse ferietider. Rådene jeg skal gi deg under her, publiserte jeg også for fem år siden, etter kun snaue tre år som frue. Neste uke feirer husbonden og jeg åtte år som ektefolk, og jeg vil påstå…

  • Livstanker,  Veslekæll

    Formeringspotensiale

    Veslekæll er en fin fyr. Han har en forklaring på det meste, og det han ikke vet, spør han om. Han ser verden rundt oss på sin egen, fine måte, og i dag kom jeg over en samtale jeg skrev ned for snart et år siden, som minnet meg på nettopp det. «Du? Har du en kos jeg kan få?» Jeg tittet på (den da) tre år gamle gutten. «Nei. Det er tomt,» svarte han. Det hendte visst stadig vekk at det var det. «Du fikk den siste av meg i går da du sa natta til meg,» forklarte han det med. «Det var jo synd,» sa jeg. «Men, vil…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Øyer av fred

    I dag har jeg lyst til å dele med dere deler av et innlegg jeg skrev for noen år tilbake på den gamle Bustebloggen min. Til tross for at jeg ikke lenger blogger under pseudonymet Bustenellik, har jeg likevel bevart bloggen. Den forteller jo om mange hendelser fra livet vårt, og den har absolutt noen godbiter liggende gjemt i utallige innlegg. Derfor hender det innimellom at jeg besøker meg selv, og smiler meg gjennom gamle minner. Forleden kveld fant jeg altså tilbake til noen ord, som jeg fant ut at jeg bare måtte dele med dere her også. Vi var midt i restaureringen av det gamle huset vårt, og det…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Hva kan lille jeg gjøre?

    Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive litt om høner og rips og fremdriftsplaner i dag, men i stedet tror jeg det er på sin plass å løfte blikket noen centimeter, og strekke det litt utenfor Fjellborgs grenser i dag. Mot en verden som er blitt riv, ruskende gal! Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg. La alle barn i verden få det like godt som jeg. Like før jeg la meg i går kveld, nådde nyheten meg om nok et terrorangrep. Denne gang på en flyplass i Istanbul, Tyrkia. I et ferieland. Uten sammenlikning for øvrig, har terror blitt det nye Midtøsten; nærmest daglig rapporteres det…

  • Hjemmelaget saft,  Livstanker,  Sjølberging,  Utnyttelse

    Elleve gode grunner til sjølberging

    Ja, så var det denne lista da. Hvorfor velger vi her på Fjellborg å leve så tungvint? Å bruke timevis på matauk, fôre opp julemiddagen selv, og å langt på vei klare oss sjøl? Det er absolutt ikke slik at alle punktene under er like viktige for oss, og matauk og sjølbergingen er først og fremst hobbybasert. Likevel er det en livsstil vi trives med, og det at vi kan gjøre det fordi vi liker det, og ikke fordi vi må, gjør arbeidet lystbetont. Men, det er ikke dermed sagt at vi mener at det er det eneste riktige! Det handler om å finne en balanse ut fra de forutsetningene og mulighetene man…

  • Livstanker,  Veslekæll

    Gode venner og sjokoladekake

    Veslekæll begynte i barnehagen da han var veldig liten, bare ni og en halv måned gammel. Det var da; i en annen tid, en annen hverdag, og nærmest et annet liv. For snart et år siden måtte han si farvel til denne barnehagen. Til omsorgspersoner som hadde fulgt ham siden han var bare babyen, gjennom de første vaklende skrittene, fra lyder som måtte tolkes og læres, til ord som ble forstått. Mennesker som kjente hele ham. Til tryggheten og hverdagen han kjente så godt etter nesten et helt liv på samme sted. Og – vennene sine. Vi var flere som fikk oss en overraskelse. Ingen hadde trodd at vennskapsbånd kunne…

  • 17.mai,  Fest på Fjellborg,  Livstanker,  Vår på Fjellborg

    Først ett flagg, så to, så ditt…

    I april var det allerede syv år siden du døde, og det er flere år siden jeg lærte meg å klare meg på egen hånd i hverdagen, uten deg. Likevel hender det jeg tenker litt ekstra på deg. I går gjorde jeg det; da tenkte jeg litt ekstra på deg. Jeg begynte så vidt med 17.mai-forberedelsene. Flaggene, som i fjor ble sirlig rullet sammen og satt i kottet, ble funnet frem. (Det er orden i sakene, men det vet du vel.) Jeg satte på strykejernet. Først ett flagg, så to, så ditt… Husker du sist du brukte det? Det var grusomt kaldt, og enda vi hadde bunad begge to, frøs…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Når det er oversvømt

    Det har regnet godt her i dag, og da jeg var i skauen tidlig i kveldinga, kom jeg til å tenke på en skautur fra i høst. Selv om det riktignok var oppholdsvær den dagen, så var det like mye vann i bekkene som nå, og akkurat som i dag, måtte jeg legge om ruta litt. Jeg kom meg rett og slett ikke fram på stien, for alt vannet som rant over bekkens bredder. Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. I det jeg klatret oppover de bratteste åssidene i skauen, husket jeg hvor gøy jeg syns at nettopp dét var i høst. Det var som å gå på…