Trenger du egentlig å vite det?

Er det én ting jeg forsøker å holde litt unna Hverdagen på Fjellborg her, selv om det som regel er en skrikende del av hverdagen, så er det sykdommen jeg lever med, og smertene. De siste ukene har jeg vært slått fullstendig i bakken av en prolaps i nakken, og dagene kan bli både lange og tunge, når stingene av smerte blir som skarpest. Likevel skriver jeg ikke så mye om det. Mest fordi at dette, til tross for å være en hverdagsblogg, ikke skal være en sykdomsblogg, men også fordi det handler mye om hvor jeg selv har lyst til å legge fokuset både her og i livet for øvrig. Det skal være glede!

Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
Vilken tröst vad än som kommer på!
Allt ju vilar i min Faders händer,
Skulle jag, som barn, väl ängslas då?

Likevel er det stunder jeg lurer på hvordan jeg skal makte å komme meg fra den ene dagen til den neste. Fra den ene timen til den andre. Smerter. Utmattelse. Sorg. Sinne. Hva vet jeg. Vi har vel alle på et eller annet punkt her i livet kjent på det. Kjent på hvordan alt er – eller ikke er – når det synes så håpløst. Det er en del av det å være menneske, og det er vi jo alle sammen, enten vi er fattig eller rik.

Han som bär för mig en faders hjärta,
Giver ju åt varje nyfödd dag
Dess beskärda del av fröjd og smärta,
Möda, vila och behag.

Hvordan skal jeg komme meg fra dag til dag? I det siste har jeg begynte å lure på om det kanskje ikke egentlig er meningen at vi skal vite nettopp dét. Vi trenger ikke å vite hvordan vi skal komme oss fra dag til dag. Vi gjør det jo allikevel! Det er rett og slett ikke alt vi trenger, eller er ment, å ha full kontroll med. Jeg kjenner mange mennesker som har møtt mye motstand, og som har mange problemer her i livet, men ikke én eneste en av dem har kommet svekket ut av prøvelsene. Rart, det der?

Själv han är mig alla dagar nära,
För var särskild tid med särskild nåd.
Varje dags bekymmer vill han bära,
Han som heter både Kraft och Råd.

Flaks, tilfeldigheter, englevakt, meant to be; ord og uttrykk vi bruker når det ordner seg. Når tingene legger seg til rette. Innimellom hender det jeg tenker at jeg skulle ønske jeg var en katt. Da kunne jeg sove når jeg ville, kose når jeg ville, spise når jeg ville… Det ser ikke ut til at katten har en eneste bekymring, og jeg tenker at det må da være inderlig godt? Som menneske har man dem jo i overflod, og enda så floskelaktig det høres, så blir jo de færreste av dem en realitet. Det er bortkastet tid, rett og slett. Kanskje trenger vi ikke å vite?

Att sin dyra egendom bevara,
Denna omsorg har han lagt på sig.
«Som din dag, så skal din kraft och vara,»*
Detta löfte gav han mig.

Innimellom føles det urettferdig, ikke sant? Hvorfor deg? Igjen? Har du ikke snart fått nok? Det hender jeg faller i de samme tankene selv. Har du ikke før fått kjenne fast grunn under føttene, så rives den bort på ny. Er det ikke det ene, også videre… Noen er født med sølvskje i munnen og ski på bena som lar dem flyte lett og ledig gjennom livets landskap, mens du? Du… Har du forsøkt å endre retningen en anelse? 90 grader? 180? Er det ikke litt urettferdig for disse skigåerne også? Som aldri får oppleve livets fargerike nyanser? Fifty shades of grey eller houndreds of blue? Grønt er skjønt, og roser så røde.

Hjälp mig då att vila tryggt och stilla
Blott vid dina löften, Herre kär,
Ej min tro och ej den tröst förspilla,
Som i ordet mig förvarad är.

Det er ikke slik å forstå at man skal ønske andre problemer og ulykke, men forsøk å se hva dine utfordringer gjør med deg som menneske. Vekst og erfaring du aldri hadde opplevd uten de tårene og den håpløsheten du måtte kjempe deg gjennom. De færreste livsstilcoachene vil nok anbefale deg og se deg tilbake, men veien du har gått har ført deg dit du er i dag, og det kan det være verdt å reflektere over. Når smertene overmanner meg, og jeg ligger på sofaen oppløst i tårer, for det hender det faktisk at jeg gjør både titt og tett når kroppen setter seg fullstendig på bakbena, så ser jeg tilbake. Det var ikke slik jeg, midt i studietiden, så det for meg, men det jeg nå ser – innimellom gjennom tårer – er så mye, mye bedre. Det har lagt seg til rette.

«Vær da ikke bekymret for morgendagen.
For morgendagen skal bekymre seg for seg selv.
Hver dag har nok med sin egen plage.»
Matt 6,34

Ja, det tror jeg sannelig.

Hjälp mig, Herre, att vad helst mig händer,
Taga ur din trogna fadershand
Blott en dag, ett ögonblick i sänder,
Tills jag nått det goda land.

Så kan vi ikke da huske å stille oss selv det lille, befriende spørsmålet, når det er mørkt? Håpløst?
Morgendagen kommer, og med den aller største sannsynlighet, så kommer du deg dit også. Hvordan? Trenger du egentlig å vite det, da?

Versene i teksten er hentet fra Lina Sandells Blott en dag (1865, 1872)
* 5.Mos 33,25

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

4 comments on “Trenger du egentlig å vite det?

  1. Takk, Camilla!
    For det første så må jeg fortelle at det var min gode farmor sin favoritt salme. Den hun trallet på, sammen med Bred dina vida vinger og en annen svensk som jeg ikke kommer på. Ved å lese innlegget ditt, så fikk jeg ikke bare en omtanke for deg og alle som sliter med smerter, men også gode bilder av Farmor i hukommelsen.
    Ellers så synes jeg det hadde vært godt å til enhver tid ikke bekymre meg over morgendagen.

    By the way, når du blir bedre og det kommer en morgendag, så vil jeg gjerne komme på en kaffe altså 🙂
    Klem og takk for en fin andakt

    • Takk for at du deler, Nann Karin <3 Lina Sandell har skrevet mye flott.
      Og kaffe skal du få bare jeg kommer meg litt ovenpå igjen. Dagene er fryktelig opp og ned for tiden, men jeg har veldig lyst på besøk og jeg har veldig lyst til å drikke kaffe med deg 😉
      Håper du får sove godt i natt og at morgendagen kommer uten bekymringer. Klem

  2. Skal ikke skryte på meg å være personlig kristen, men andre ting har vi felles. Nok til at jeg er sikker på at vi kan diskutere så mangt uten å bli uvenner. Jeg vil gjerne også være med på den kaffen…….

    • Å bli uvenner over en diskusjon er det lite vits i 😉 Sak og person er ikke nødvendigvis det samme 🙂 Velkommen på kaffe skal du være du også 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *