Ser du noe godt?

«Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker.»
Sier du.
Finnes det ikke noe godt i deg, da?
Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv?
I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden – slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv.
Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker på at det er gjensidig), men alle har de noe ved seg som gjør at jeg setter ekstra pris på akkurat dem. Bestemor som alltid har tid, og som lager verdens beste mat. Pappa som alltid gir meg de rådene jeg trenger. Bestefar som alltid er der, akkurat når du trenger ham. Tante som er full av omsorg og støtte.
Venner; familien du har valgt selv. Kanskje har de valgt deg? De som på mange måter står deg nærmest. Når du tenker på vennene dine, tenker du da på alle deres dårlige sider? Når jeg tenker på vennene mine, tenker jeg på hun som alltid får meg inn på nye tankespor. På han som alltid har en morsom kommentar på lur. På hun som har verdens største hjerte. På han som alltid er så flink til å finne på noe med barna. På hun som er så kreativ på kjøkkenet. På han som er tryggheten selv.
Når vennene dine tenker på deg, tror du at de tenker på hun som burde gått ned ti kilo? På hun som har så uflidd hår? På hun som alltid har det så rotete? På Dronninga av Toro? Hun som drikker altfor mye Pepsi Max og ser altfor mye på Hotel Cæsar? Jeg tror ikke det, altså. Så, hvorfor i alle dager skal du gjøre det, da? Dét er greit; alle har vi ting her i livet som kan tåle en forandring til det bedre, men gjelder det alt da? Er hele du feil, liksom?
Når vi tror på det gode i alle mennesker, når vi er så flinke til å se alt det menneskene rundt oss gjør så bra; hvorfor kan vi ikke se hva som er det gode i oss selv? Hva vi er flinke til og hva vi mestrer? Vel er vi vår egen største kritiker, men hva skal det nå tjene til? Forandrer du alt du ikke liker ved deg selv, ved konstant å minne deg selv på de sidene? Blir du et bedre menneske? Hva er den motiverende faktoren i kritikk?
Neivel, så klarte du kanskje ikke å gå ned alle ti kiloene etter sommerferien, men til gjengjeld så forbedret du jo kondisjonen din betraktelig med de daglige gåturene? Flott! Er det Toro som er kokken hjemme hos dere? Javel, så får du frigjort mer tid til å gjøre noe du faktisk liker. Du prioriterer. Supert!
Alle kan ikke fikse alt.
Hvorfor skal du straffe deg selv for at du er akkurat som alle andre?
Jeg tror ikke at mine venner har valgt meg til sin omgangskrets fordi jeg er elendig på small talk, er allergisk mot en mengder av matvarer og dermed en helt umulig middagsgjest, har lettere tvangsnevroser og en klossethet som er få forunt. Kan hende er det nettopp derfor også, at de trenger en stakkar å more seg over, men jeg velger å tro at jeg har andre kvaliteter som de setter pris på også. Det vet jeg at jeg har.
Det tror jeg forresten at du også vet at du har, men det er litt skummelt å innrømme det, er det ikke? Om jeg for eksempel skulle be deg finne frem til fem ting du liker spesielt godt ved deg selv, så ville du klare det, ville du ikke? Men! Så ber jeg deg; fortell om de fem gode egenskapene til en annen! Du blir litt usikker, gjør du ikke? Tenk om du har for høye tanker om deg selv? At du er helt på bærtur? At det egentlig bare er du som syns at den signaturretten av en lasagne du lager, er god? Vel – tenk hvis det ikke er slik? Tenk hvis det finnes noe godt i deg også, da? Slik du finner i de rundt deg? Og når du finner noe godt i dem rundt deg, tilsier jo all logikk at de skal finne noe godt i deg også. Eller?
Begynn i det små. Kanskje er du fin på håret i dag? Fant en fin fargekombinasjon i klesskapet? Har du kanskje sagt noen oppmuntrende ord til en kollega du at hadde en litt tung dag? Har du klart å stå i mot søtsuget etter helga? Så flink du er!
Du er god, og du er god nok!
Våg å se det selv.
Si opp jobben som din egen kritiker.
Ta heller stillingen som motivator, og så er jeg temmelig sikker på at flere av de dårlige sidene dine vil forsvinne helt av seg selv. Noen dårlige sider kan det uansett være greit å beholde, for det sikrer at du er menneskelig, og det i seg selv kan jo være noe å være fornøyd med? Du er nok ikke så verst til å være så ille du heller, ser du.
I dag er det bots- og bededag; dagen for bønn og tilgivelse. Det er både riktig og viktig å be sine nærmeste om tilgivelse for den urett man har begått dem, men hva med den uretten du begår mot deg selv? Hver eneste dag og hver eneste time? Det er ikke fint å snakke andre mennesker ned, så hvorfor gjør du det mot deg selv? Det fortjener du faktisk ikke, så slutt med det! Slutt å behandle deg selv som mindreverdig og ikke bra nok, for det er du!
Du er god og du er god nok!

Innlegget ble først publisert på Bustenelliks Bustblogg i januar i år, men i dag syns jeg det var en god anledning til å hente det frem igjen.Liker du det du leser?

Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *