Bloggandakt: Om å gå til sengs

«At jeg ikke har sett noe eller hørt om noe skummelt i dag, sånn at jeg kan sove trygt.» Vi satt på sengekanten, og veslekæll fortalte hva han hadde blitt glad for denne dagen. Jeg kjente at det blusset litt i kinnene da jeg tenkte tilbake på den lille ulvesaken vi hadde hatt gående et par dager i forveien. Hele historien kan dere få senere, men kort oppsummert hadde jeg gjort veslekæll oppmerksom på at det for øyeblikket kunne befinne seg ulv i skogen vår. Den opplysningen var ikke så lite gjennomtenkt som det kanskje kunne høres, og det var liksom der det gikk litt galt, men resultatet var jo uansett en femåring som knapt turte se ut av vinduet. Heldigvis gikk ulveskrekken raskt over igjen, men det hadde tydeligvis fått ham til å sette pris på den harmoniske og fredfulle tilværelsen.

Da jeg var på vei ned trappa etter å ha sagt god natt, begynte jeg imidlertid å tenke litt nøyere gjennom det femåringen hadde sagt. Først og fremst kjente jeg på gleden over at gutten kunne gå til sengs, glad og fornøyd. Det er slettes ikke alle barn forunt. Men, snek det seg ikke inn også en anelse misunnelse? Tenk å kunne gjennomleve en hel dag, uten å oppleve noe som roter nevneverdig rundt i sinnet? Ikke noe skummelt?

Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få
det like godt som jeg.

Vi som bor her på den nordlige halvkule, vet vel knapt hva skummelt er. Vi burde ikke snakke. Likevel står man seg selv nærmest, og et barn kanskje aller mest. Verden er et lite rom, og alt det andre er for stort til å fatte og forstå. For meg som voksen er det desto verre. Jeg leser nyheter, lytter til radio og følger med i samfunnsdebatten. Mer enn én gang om dagen ser eller hører jeg noe skummelt. Mer enn én gang om dagen bekymrer jeg meg over hvor i alle dager vi er på vei. Mer enn én gang om dagen lurer jeg på hvordan barna mine skal skjermes, men samtidig forstå. Det er bomber over sykehus, dark rooms, stormakter, narkotika og dårlig innflytelse. Jeg blir vettskremt hver eneste dag, og det er ikke ulvens skyld.

Men, det er klart. Verden er mer. Det er morderbier, kreftfremkallende gulrøtter, feller du kan gå i som småbarnsforeldre, og jeg vet ikke hva. Det er en jungel av livsfarligheter der ute. Mediene selger på skremsel. Såpass forstår jeg, men verden er mer. Så, tar jeg et skritt tilbake, ser jeg også en storebror som hjelper en lillebror. En forbipasserende som gir noen kroner i en kopp. En unggutt som holder oppe en dør. En hjelpende nabo som stiller opp. En krokusblomst i knopp. Selv om det kanskje ikke selger like godt som en front mot front-ulykke, så er godheten der likevel. Menneskeheten er nok ikke helt på villspor.

Tankene vandrer tilbake til veslekællen min, som ligger og sover. Trygg på at ingen vonde drømmer innhenter ham i søvnen. Slik vil det ikke alltid være. Jeg vet det. Jeg håper jo selvsagt at livet farer pent med barna mine, men jeg vet jo også at med voksenlivet følger farer og bekymringer. Det er nærmest uunngåelig. Verden vil ikke alltid være et lite rom, men paradoksalt nok virker det bare mindre og mindre, jo større det blir. Som voksen og forelder, er det min jobb å gjøre dem klare til disse opplevelsene, men samtidig slo det meg: Hva kan jeg gjøre for å bevare tryggheten i livene deres?

Vern alle med din sterke hånd
mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land
så ingen lider nød.

Jeg verken kan eller vil spare dem for alt som er vondt. Det er ikke når alt går etter planen at man kan erfare, evaluere og styrke. Men, om ikke barna mine kan og skal beskyttes fra alt som er skummelt, kan de ikke i det minste også eksponeres for det som er godt? Slik at det gode veier tyngst i vektskålen når dagen om kvelden skal gjøres regnskap for. Det burde jo være en selvfølge, ikke sant? Men, da jeg satte meg ned med kaffekoppen litt senere den kvelden, begynte jeg å lure litt på om ikke dette også var et ansvar hver og en av oss har for vår neste? Gleden er vel ikke bare forbeholdt våre nærmeste?

Bestefar fortalte en historie forleden dag. Om gamledager, da hver bonde hadde ansvar for en viss bit vei. Hver bonde skulle holde sitt stykke av veien i orden. På et punkt skulle disse veistubbene omfordeles, og det var i forkant av denne omfordelingen at en nabo hadde spurt en annen, om hvorfor han nå stod og tettet hullene i sin vei. Det var jo ikke sikkert at dette ville være hans vei om kort tid likevel. «Nei, kan hende er det en annen som har ansvaret for denne veien etter omfordelingen,» hadde bonden svart, «men da overtar han i alle fall en vei i god stand.»

Hvordan har jeg bidratt for at min neste skulle kunne gå til sengs i kveld med minner om en god dag? Tok jeg det ansvaret, eller lukket jeg øyne og ører, og lot det passere hva enn det var? Det handler ikke om de store forskjellene, men de små. Døren som ble lukket opp, øynene som så og smilet du sendte. Det lille barnet du underholdt, mens mor la varene på kassabåndet uforstyrret, Den mannen du slapp fram i rushtrafikken. Vi kan godt si at vi selv har ansvaret for å finne glede i egen tilværelse, men har vi ikke også litt ansvar for å gi glede til andre? Vi snakker om mobbing, og da er det ikke bare mobberen som får pekefingeren rettet mot seg når skyld skal fordeles. Det er også den som ikke sa noe. Grep inn. Hvordan er det når det kommer til den gylne regel?

Jeg innser at det er litt hårlokktvinning, rosa enhjørninger, roser og ballonger over det hele, men burde vi ikke selv bidra til å skape den verdenen vi vil leve i? Kan hende naivt, og litt sånn krig og fred og sånn, men «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem», ikke sant? Det tar ikke så lang tid å «gjøre mot andre», så kan vi ikke forsøke det, da? Vi kan nok ikke alltid gå til sengs uten å ha hørt eller sett noe skummelt, men om vi i det minste kunne gå til sengs og ha hørt noe eller sett noe godt i løpet av dagen? Det ville være fint. Så kan vi sove trygt og i troen på det gode.

Bloggandakt: Gå til sengs, trygt og godt

Det ønsker jeg for barna mine, og det ønsker jeg for meg selv.
Hva med deg? Med hvilke tanker vil du gå til sengs?

La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.

Vi blogges!

Og i neste innlegg om noe helt annet; bloggen har nemlig nådd en milepæl! Følg med.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *