Mot i mange former

Jeg har rukket å tenke mye de siste ukene. Med en kropp som ikke samarbeider, har dagene kunnet bli både lange og smertefulle, men jeg liker ikke så godt å snakke om egne plager, så jeg forsøker å holde dem litt på en armlengdes avstand, og biter tennene sammen. Jeg vil tro at mange av dere kan kjenne dere igjen i den metoden. Lite hensiktsmessig, og ikke noe man anbefaler sine nærmeste venner; men likefullt gjør vi det jo…

Du får koma til Jesus med det som er tungt,
med di synd og di sorg og di sut!
Du skal vita for visst: Om du kjem som du er,
skal han slett ikkje støyta deg ut.

Hverdagen på Fjellborg er en hverdagsblogg. Selv om det til tider kan synes aldri så idyllisk, har vi ingen intensjoner om å forgylle livet og tilværelsen, og selv om vi skal holde oss til en personlig tone, uten å bli private, så kan det ikke stikkes under en stol at det siste året her på Fjellborg har hatt noen leie motbakker. Denne uka var det ett år siden veslebonden ble kjørt til Ullevål Universitetssykehus med en kaffeforbrent, liten kropp, og det er ikke til å unngå å minnes noen av de tøffe takene.

Du får koma til Jesus i motgang og tvil,
og når nedbøyd i mismod du går.
Han vil kveikja din hug, Han vil tendra ein smil
Og for vinter deg gjeva ein vår.

Som enkeltmenneske er det viktig å ta noen bevisste valg når man står i bunnen av en motbakke man verken aner lengden eller stigningen på. Når motløsheten og motviljen slår ned i en som et kraftig lyn, er det viktig å velge motstand. Motstand mot negative tanker og kraftløshet. Jeg sier ikke at det er enkelt, og jeg kan garantere for at det å alltid skulle fokusere tankene sine positivt slettes ikke er plankekjøring, men alternativet tror jeg er langt mer krevende.

Men, det viktigste av alt, tror jeg, når jeg har tenkt litt tilbake – ikke minst over de siste to, tre ukene med prolapser og rusk og rask, det er å velge mot! Mot til å ta i mot hjelp! Ja, for som regel så slipper man å be om den viktige hjelpen; man må bare ha mot til å takke ja! Det er ikke et svakhetstegn å takke ja til en middagsinvitasjon fordi noen ser at matlagingen kanskje blir litt for mye for deg akkurat da. Det gjør deg ikke til et dårligere ansett menneske at noen får komme inn i huset ditt og se at kjøkkenet er rotete, og at støvsugeren har friuke. De som kom på besøk var likevel mer opptatt av å være til stede for deg, fremfor å få noe å slarve om på bygda

Du får koma til Jesus når gale det gjekk.
Du får koma for tusende gong.
Han vil reisa deg opp, han vil gle deg igjen.
Han vil fylla ditt hjarte med song.

Vi er oppdratt til å tenke at det alltid finnes noen som har det verre enn en selv, og det er det helt sikkert, men innimellom har man mer enn nok med seg selv. Det syns jeg vi skal ha lov til! Og jeg syns vi også skal tillate andre mennesker å ha det, nå og da. Derfor må vi også tørre å bry oss. Og, kanskje enda viktigere, så må vi tørre å la noen bry seg. Ingen kommer seg til topps på egenhånd. «Bare si fra om det er noe jeg kan hjelpe til med?» Har du noen gang tilbudt din hjelp, uten å være villig til faktisk å hjelpe? Du har ikke det, nei? Hvorfor i alle dager skulle da din venn ikke være det? Han eller hun spør antakelig fordi denne ser at du trenger hjelpen, så hvorfor ikke ta i mot?

Jeg kan nesten love dere at det styrker vennskap, selvfølelsen, og ikke minst mestringsfølelsen. Føltes det ikke godt? Du klarte å ta i mot hjelp, og – tenke seg til – det var til hjelp! Vi er så opptatt av balanse i våre dager; alt skal være så rettferdig. Vi skal gi og vi skal ta. Men, i enkelte relasjoner? Er vi ikke litt flinkere til å gi enn til å ta? Eller rettere sagt: få? For at noen skal kunne klare å gi, må vi også klare å få. Det er faktisk ikke noe galt i det. I dag trenger du hjelp, i morgen er det kanskje du som kan gi? Og om ikke i morgen, så en annen dag. Ikke bruk tiden på å føre regnskap. Bruk tiden på vennskapet i stedet.

Du får koma til Jesus i ungdomens tid.
I din manndom og når det vert kveld.
Du får koma til Jesus når sola går ned,
og dei nattsvarte skuggane fell.

Det er vanskelig – jeg vet det. Jeg begynner å få treningen i å ta i mot nå, men fortsatt er det vanskelig. Man vil jo så gjerne klare selv! Alle andre gjør det jo! Men, gjør de egentlig det? Klarer alle alt selv? Og – vet dere hvor godt det faktisk er å ta i mot hjelp, når man virkelig trenger det? Kjenne hvordan bekymringer og motløshet må vike for glede og lettelse? Tenk på hvor godt det er å hjelpe andre, da? La i det minste dine nærmeste få kjenne på den gleden, for ingenting er verre enn å se de du bryr deg om ha det vondt, uten at du kan eller får gjøre noe. Og det er virkelig sant som det sies; delte gleder er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg.

Du får koma til Jesus i faderens hus.
Der hans herlegdom skal du få sjå.
Du får vera hos Jesus til æveleg tid.
Sei, kva meir kan du ynskja deg då?

Vi er heldige, vi som bor her på Fjellborg. Vi er velsignet med mange venner, og gode venner. Familie har vi også, som er til stede i livene våre, og støtter oss over flatmark og opp og ned hver en bakke. Ikke alle er like heldige. Det kan være mange årsaker til det, men det er uansett viktig å tørre å la folk få slippe til og slippe inn. Stolthet er slitsomme saker. Om vi skulle vært foruten noen av de utfordringene vi har møtt det siste året? Absolutt! Men, om vi ville vært foruten de erfaringene de har gitt oss med på livsveien? Absolutt ikke! Det hadde betydd at vi ikke hadde hatt de samme menneskene i livene våre som vi har nå, og de ville vi på ingen måte ha vært foruten. Medmenneskelighet og nestekjærlighet er fine ting, og begge deler må vi være rause med.

Del byrdene og del gledene,
så skal du se at det er gleder du sitter igjen med mest av når dagen er over.
Tar du utfordringen inn i en ny uke?

Versene i innlegget er hentet fra Trygve Bjerkrheims Du får koma til Jesus (1964). En nydelig salme, syns jeg. Innlegget for øvrig, er inspirert av et tidligere blogginnlegg jeg publiserte i desember i fjor på den tidligere bloggen min, Bustebloggen.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

2 comments on “Mot i mange former

  1. Jeg har lært mye etter at jeg ble alene med jentene. Det å si «ja» til mer enn når folk spør om det går bra. ;))

    God bedring!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *